”Bombesøndagen” – da Steinkjer kom i krigssonen

«Bombesøndagen» – da Steinkjer kom i krigssonen

Skrevet av Olav Hougen

Olav Hougen (1890-1943) kom til Steinkjer og ble redaktør i ”Inntrøndelagen” i 1926. Han var født i Trysil, men kom til å knytte sterke bånd til Steinkjer og distriktet rundt. Han var blant annet byens ordfører fra 1937-39. Beretningen om bombingen av Steinkjer skrev Hougen sommeren 1940, og den ble offentliggjort i fellesavisen ”Nord-Trøndelag og Inntrøndelagen”.

Folk flest i Steinkjer tenkte nok at denne by ikke skulle komme inn i krigssonen, men søndag 21. april 1940 fikk de se at de tok sørgelig feil.

Dagen opprant klar og stille, og mange sa som så at i dag blir det søndagsfred. Men snart fikk de erfare noe annet.

Tidlig om morgenen fikk de som var ute, se et fartøy utenfor iskanten i Beitstadfjorden, og en skjønte straks at tyskerne aktet å gå i land i Kirknesvågen. En tenkte seg også muligheten av at det fra krigsskipet kunne bli skutt med kanoner mot byen.

Staben for det engelske regiment som skulle rykke gjennom Steinkjer, hadde da tatt kvarter i byen og dens nærmeste omegn (Grand hotell, Fylkesmannsgården, Hegge gård, Egge gård og ligende steder), mens troppeavdelinger holdt til blant annet på skolen, kjelleren i Sannanbygg og private hus. De fleste av de engelske soldatene som var kommet fra Namsos hadde rykket videre sørover til Verdal, Sparbu og Inderøy. Den engelske staben fikk sjølsagt straks meldt om tyskernes landgang, og de aller fleste av de gjenværende engelskmennene dro øyeblikkelig sørover i biler. Bare en del vakter og reserver ble igjen i Steinkjer og Egge.

Tyskernes landgang i Inderøy ble etter hvert kjent blant sivile i Steinkjer, og det ble bekreftet av den uhyggelige knitring av mitraljøser som hørtes fra Sandvollan fra 10-tida og utover.

Det er alvor

Da folk med god grunn nå fryktet at krigsoperasjonene kunne komme til å foregå innover mot Steinkjer, dro de i hui og hast ut av byen, idet de fleste bare tok med seg noen klær, litt mat og kanskje en del av sine verdisaker i en ryggsekk eller lignende.

 Men det var også mange som ikke ante det minste om den store fare som forestod, og de tok det med ro. Ved 10-tida var det tett snøkave, og det var nok mange som ble beroliget tenkte som så at i dag blir det ikke flyvær, så nå slipper en den stadige flyalarm, slik som dagen før.

Imidlertid kom det fra de norske militære myndigheter i distriktet beskjed til bykontoret om at Steinkjer skulle tvangsevakueres, og det meldekorps av et 30-talls gutter som evakueringsnemnda hadde organisert, sprang rundt i husa i byen og varslet folk om evakueringsordren. Så var det i all hast å pakke noen av sine eiendeler i en sekk eller koffert og dra av sted. Mange gikk til fots, noen hadde sykkel, mens andre gikk til de bestemte samlingssteder for å få bilskyss, som det imidlertid dro ut med, da de militære hadde lagt beslag på de fleste bilene.

Mange etternølere

Det var blitt klarvær igjen, og ved 12-tida varslet kirkeklokkene at fly igjen var over byen. Det lot imidlertid fremdeles til å være speiderfly, som folk ikke tok særlig notis av. Men snart skulle en få annet å vite.

Ved halv tretten-tida kom de første bombefly og begynte å slippe spreng- og brannbomber over Steinkjer.

En del av de evakuerende var ennå ikke kommet ut av byen. Det var således mange sivile i Samvirkelagskjelleren på Nordsia da en brannbombe falt ned på Nordbottens gård like ved, og de som var i kjelleren kan fortelle hvor uhyggelig situasjonen var. Andre var på samlingssteder på Sørsia eller oppholdt seg i privathus mens bombene falt like ved.

I sikringsrommet i Rolf Hanssens gård ved torget var det således omtrent fullt av folk, da en sprengbombe falt bak gården og slo døra i kjelleren inn. De sivile vaktmannskapene i kirketårnet holdt tappert ut like til de fikk beskjed fra rådmannen om at de måtte bringe seg i sikkerhet.

Brant ned på noen timer

De av brannkorpset som var til stede, var i virksomhet på Sørsia, men det var naturlig lite de kunne utrette i bombe- og kuleregnet. På Nordsia, hvor Nordbottens og O. S. Dyrstads gårder først ble antent, grep ilden fort om seg, og i løpet av få timer var hele det tettbygde området brent. På Sørsia brente det ikke så fort, men etter hvert antentes hus etter hus og kvartal etter kvartal, så om kvelden var også hele det tettbygde strøk der lagt i aske.

Hvor mange bomber som ble strødd over Steinkjer, vet jeg ikke, men det må ha vært noen hundre, flest brannbomber. Sprengbomber falt ned på flere hus, således Steinkjer Meieri, bensinstasjonen over gata, byggmester Tessems hus, maler Utviks hus på Sørsibakken, Rolf Hanssen og O.A.Aalbergs store murgårder og Westviks murhus på Nordsihaugen – liksom flere sprengbomber falt ned i nærheten, således hele 8 omkring Alfheim (Bjørnson), men uten å gjøre noen stor skade på hovedbygningen. En bombe falt ned i kanten av holmen ovenfor brua, en falt ned ved Håkka og en ved transformatorkiosken sønnafor Festlokalet, og ellers sees merker etter bombenedslag på flere steder.

Bombingen foregikk med litt opphold nå og da til 19-tiden om kvelden.

Fikk med seg lite

 Om sivilbefolkningens opplevelser denne ”bombesøndagen” – som dagen gjerne blir kalt – kunne det fortelles i mange artikler, men det ville føre for langt med slike detaljberetninger.

Mange kom i siste liten ut av byen, og de fleste som evakuerte tok dessverre med seg ubetydelig av sine eiendeler. Folk som ikke visste hvordan moderne krig var, kunne ikke tenke seg at det skulle foregå på denne måten. Av beretninger om krig i andre land hadde en fått den forståelse at det ble brukt vesentlig sprengbomber mot bruer og andre kommunikasjonsmidler samt militære bygninger o.l. Sivilister flest i Steinkjer ventet derfor at bombingen ville bli foretatt mot veibrua, jernbanebrua og –lina, kanskje stasjonen og husa ved Sannan hvor engelske soldater holdt til.

Men slik gikk det altså ikke. Steinkjerfolk fikk erfare hvorledes luftangrep i moderne krig foregår.

Hvis det var sivile eller militære her som visste det på forhånd, og ante noe om den fare som forestod, var de iallfall flinke til å holde denne viten for seg sjøl.

Viktig militært

Om ettermiddagen dagen etter, mandag den 22. april, kom det igjen bombefly og bombet bebyggelsen vestafor jernbanelina både på Nordsia og Sørsia, og flere hus, brygger og adskillig trelast strøk med.

I Steinkjer brente i alt ca. 300 matrikulerte eiendommer av de i alt 400 som var i byen.

 Den militære virkningen av bombingen var sjølsagt meget effektiv. Det var nå en lett sak for de tyske tropper som mandag kveld kom sørfra etter riksveien, å drive tilbake de engelske troppeavdelinger som ennå befant seg i Steinkjer og omegn.

(Olav Hougens orginale språkdrakt fra sommeren 1940 er beholdt).

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• 

• Tilbake til artikkeloversikten: Krigen i Steinkjer (1940)