Chamberlains kyllinger

Chamberlains kyllinger

Skrevet av Lars Lilleby Macedo

Journalistisk teft og et vanvittig pågangsmot førte den amerikanske journalisten Leland Stowe til Innherred de dramatiske aprildagene i 1940. Han var som eneste journalist i frontlinjen ved Steinkjer da tyske bombefly la Steinkjer i grus søndag 21. april 1940. Sammen med bildene til den svenske fotografen Paul Melander kaster Stowe sine artikler nytt lys over krigshandlingene i Nord-Trøndelag 1940.

Da tyskerne var på full fart gjennom Nord-Trøndelag i april 1940, skulle alliert hjelp fra franskmenn og briter være redningen for norske styrker som kjempet tappert mot den tyske overmakten. Allierte tropper ble landsatt i Namsos den 16. og 19. april og skulle etter planen stoppe den tyske framrykkingen og gjenerobre Trondheim med en rask og effektiv knipetangsmanøver.

I en krig er sannheten det første offeret. Det finnes mange forklaringer og historier om hva som egentlig skjedde i Nord-Trøndelag i aprildagene i 1940. Vi vet at det norske forsvaret slet med mobiliseringen og var totalt uforberedt på en tysk invasjon 9. april. Det var sannsynligvis både uorden og forvirring i Nord-Trøndelag under mobiliseringen den 10. april 1940. Det fortelles om mangel på både klær, ammunisjon og våpen. I en dagbok fra 11. april 1940 har eieren notert at de øvde på krig etter mobiliseringen på Steinkjersannan. Øvingen foregikk med kjepp i stedet for gevær – det var ikke nok våpen til alle som ble mobilisert.

Media spiller også en viktig rolle når krig herjer. Virkeligheten skal gjengis for en hel verden. Kampbildet skal tegnes – framgang og tap skal rapporteres.

Etter det tyske angrepet ble norsk presse raskt satt ut av spill, og i England satt regjeringen og fortalte folket at tyskerne snart ble slått i Norge, og at det kun dreide seg om et tidsspørsmål før de tyske troppene ble jaget tilbake til Tyskland. Det var en grell løgn.

Advarte mot Nazi-Tyskland allerede i 1933

Den amerikanske journalisten Leland Stowe hadde advart mot Nazi-Tyskland allerede sommeren 1933. Han hadde vært i Tyskland og var sjokkert over nazistenes aggressive militarisme og skrev en rekke advarende artikler. Disse artiklene fikk aldri innpass i amerikanske aviser. Redaktørene mente han overdrev og kunne ikke tro at Tysk•land var i ferd med å bygge opp en slik militær styrke som Stowe advarte mot. I begynnelsen av april 1940 var Leland Stowe i Stockholm og hadde egentlig planlagt å reise til Riga. Ved en ren innskytelse dro han i stedet til Oslo, og tirsdag 9. april våknet Stowe opp til tyske bombefly og ble øyenvitne til at de tyske troppene inntok Oslo.

Leland Stowe reiste fra Oslo og til Stockholm for å finne et fly som kunne ta han tilbake til statene. I Stockholm fikk han høre at de allierte ville sette i land tropper i Namsos og møte den tyske motstanderen i Nord-Trøndelag. Han fikk fortalt at de aller fleste internasjonale journalistene ville ta seg fram til Storlien for å krysse grensen til Norge ved Meråker. Problemet var bare at svenske myndigheter nektet journalistene i Storlien å ta seg over til Norge.

Fra Stockholm til Gäddede

Via Stockholm reiste Stowe rett til Gäddede på ren intuisjon. Herfra klarte han å ta seg fram til frontlinjen på Innherred. Dette kommer godt fram i artikkelen som New York Post publiserte den 26. april 1940:

«Dette er den eneste øyenvitnerapporten om det første kapittelet av de britiske ekspedisjonstroppenes framrykking nord for Trondheim. Det er en bitter, desillusjonert og nesten utrolig historie. Den britiske styrken som skulle feie ned fra Namsos, besto av en bataljon av «Territorials» og en bataljon av kongens egen «Royal Light Infantry». Disse utgjorde færre enn 1500 mann. De ble dumpet i Norges dype snø og aprilslaps uten en eneste luftvernkanon, uten en skvadron støttefly, og uten et eneste stykke feltartilleri. De ble kastet i snø og gjørme til den 63. breddegrad for å bekjempe erfarne tyske soldater, hvor de fleste er veteraner fra den polske invasjonen og i tillegg utstyrt med de mest destruktive av moderne våpen. Det store flertallet av disse unge engelskmennene hadde i gjennomsnitt bare ett år militærtjeneste. De har allerede betalt en høy pris for en stor militær blunder som ikke ble begått av deres umiddelbare kommando, men i London. Hvis de ikke får store forsyninger av anti-luftvåpen og tilstrekkelig forsterkninger i løpet av noen få dager, vil restene av disse to britiske bataljoner bli nærmest tilintetgjort. Her er den forbløffende historien om hva som har skjedd med den tapre lille håndfull av britiske ‘Expeditionaries’ over Trondheim: Etter bare fire dager med kamper, har nesten halvparten av denne første BEF-kontingenten blitt slått ut – enten drept, såret eller tatt til fange. På mandag ble disse relativt uerfarne og utrolig undervæpnede britiske tropper grundig slått. De ble drevet tilbake i bunnløs lidelse fra Vist, tre mil sør for den bombeherjede byen Steinkjer».

Sammen med den svenske fotografen Paul Melander var Stowe den eneste journalisten som kom seg fram til kamphandlingene i Steinkjer mens byen fortsatt ble bombet. Han ga amerikansk og engelske aviser detaljerte beskrivelser av det han karakteriserte som et alliert svik.

I sin boken «No other road to freedom», som ble utgitt i USA i 1941, forteller Stowe i detaljer om turen fra Stockholm til Steinkjer. Boken, som ikke er oversatt til norsk, bringer på banen flere nye elementer fra krigen i Norge. Spesielt er kapitlet «Mr. Chamberlain’s Chickens», hvor Stowe forteller om turen fra Gäddede til Steinkjer, interessant lesestoff.

Vi følger Stowes egen beretning: (oversatt til norsk av artikkelforfatteren):

«Den 20. april 1940 ble franske og engelske ekspedisjonstropper meldt å være i gang med å slå seg fram mot Trondheim fra Namsos. Bill Stoneman, som kjente til forholdene i Skandinavia, sendte meg en kort melding fra London om at jeg burde ta meg opp til Storlien for å møte de allierte troppene før de gikk inn i Trondheim. Dette kunne ha vært et godt tips, bortsett fra to ting. Jeg satt i Stockholm og var svært tvilende til at de anglo-franske troppene skulle nå fram til Trondheim i en slik fart som London håpet på. Det bekymret meg også at alle de andre korrespondentene hadde fått det samme tipset og sto og trippet for å passere den svensk-norske grensen ved Storlien. En grense som svenske myndigheter nektet dem å passere.

Nærmest på intuisjon fortsatte jeg med toget forbi Storlien og havnet samme kveld på en liten plass – Gäddede, cirka 20 mil nord for Storlien. Oppdraget mitt var fortsatt å henge meg på de britiske og franske troppene så fort som mulig. Nå hadde det seg slik at fjellvegen fra Gäddede til den norske bygda Lierne var brøytet fri for snø dagen før jeg ankom, og jeg var heldig og traff to lokale karer som kunne fortelle at vegen fortsatt var framkommelig. Jeg tenkte dermed at det kunne være mulig for meg å komme over grensen før alle de andre korrespondentene, som ventet på å komme over grensen via Storlien, fikk høre om denne «bakveien» via Gäddede.

Det viste seg fort at dette var mulig, men jeg var ikke den eneste som hadde funnet denne «bakveien». Tre journalister fra de tre største avisene i Sverige hadde følge av fotografen Paul Melander på bussen til Gäddede, og sammen utgjorde vi de eneste pressefolkene som hadde mulighet for å komme oss over grensen. Vi leide to biler. Vel framme ved grensen plukket vi opp to nordmenn som fortalte at de skulle hjem og verve seg. Senere fant vi ut at den ene hadde vervet seg, mens den andre ikke hadde gjort det. Jeg hadde mine tvil om han som forsvant egentlig var norsk, eller om han var en spion – for hva annet var det egentlig han kunne være?

Vi hadde en lystig svensk konstabel som sjåfør over fjellet. Da vi passerte det høyeste punktet, som ble kalt «Sibirien», kvernet bilen gjennom en smal passasje med 15 fots høye snøkanter. I slutten av april virket dette som en forferdelig mengde snø, men så fort vi kom ned fra fjellet var veien nærmest oppløst som en slush av vann og jord.

Vi kom fram til Formofoss ved midnatt. Vi tok oss fram til et stort, hvitt gårdshus som også fungerte som gjestgiveri. Vi bestemte oss for å sove et par timer og starte ferden sørover mot de franske og britiske troppene rundt klokken 0500. En nordmann som hadde kommet fra Snåsavatnet, fortalte oss at de britiske troppene var et sted på veien ned mot Steinkjer og Trondheim, og at tyskerne hadde sluppet en del bomber over området det siste døgnet. Jeg slet med å få han til å fortelle noe konkret og gikk og la meg for å sove, mens den andre journalisten i mitt følge fortsatte å spørre han ut. Jeg satte vekkeklokken på 0400 og satset alt på å nå fram til de britiske troppene. Jeg var sikker på at det var der begivenhetene og de virkelige historiene befant seg, og det bekymret meg at bilen med fotograf Melander og de andre journalistene fra svensk presse var før oss i løypa. Noen timer søvn var uansett ikke å forakte.

Jeg hadde sovet i ca. 20 minutter da jeg frenetisk ble ristet ut av søvnen.

«Du må våkne, Stowe. For guds skyld – du må skynde deg. Vi må ut! Vi må unna dette stedet umiddelbart.» «Må vi ut?» Jeg reiste meg opp i sengen og myste mot Knutsson – min medpassasjer i bilen fra Gäddede til Formofoss.

«Hør her, Stowe. Jeg sier at vi må dra tilbake til Sverige straks. Tyskerne har bombet Grong, og de er i ferd med å brenne ned hele Steinkjer. De har blåst Namsos til pinneved og nå kan de være her i Formofoss allerede om noen få timer.»

«Og så? Da er vi uansett på vei sørover. Vet du hvor britene befinner seg?» spurte jeg.

«Jeg vet ingenting om britene. Men hør på meg. Du kan ikke være en fordømt idiot og gå tyskerne i møte. Jeg hører de skyter med maskingeværene på alt som rører seg langs vegene. Blir vi værende her blir vi drept alle mann. Sjåføren vår er klar. Ta på deg klærne og kom så fort som mulig så vi får komme oss av sted.»

«Til hvor?»

«Tilbake til Gäddede, så klart. Nordmennene på gjestgiveriet slår følge med oss. Vi kan være

tilbake og telefonere våre historier allerede i ettermiddag.»

«Telefonere våre historier? Hvilke historier? Har du blitt gal, Knutsson?»

«Du forstår ikke. Nordmannen fra Snåsa vet alt om den tyske bombingen. Vi får hele historien fra han på vegen over til Sverige…»

«Hør her, Knutsson. Hvis du vil ta bilen, så skal ikke jeg stoppe deg. Jeg tok meg hit for å få kontakt med de britiske og de franske troppene, og jeg akter ikke å dra tilbake til Sverige uten å ha sett en eneste britisk eller norsk soldat.»

«Du er gal, Stowe. Du blir drept. Tyskerne skyter alle. I morgen slåss de akkurat her, og da vil det gå deg ille. Hør bare på alle togene med tropper som passerer oss.»

«Troppetog? Hva – hvor?» Jeg reiste meg opp i senga.

«Sikkert. Tog med britiske styrker har passert oss i hele natt.»

«Hvorfor i all verden sa du ikke det umiddelbart?» Nå hadde faktisk den svenske journalisten fått meg forarget. «Hvis dette virkelig er troppetog, håper jeg at jeg kan gå sammen med de britiske troppene ut av dalen. Kom igjen – dette må vi finne ut av.»

«Vi kan ikke gå nære stasjonen. Vi blir skutt», fortsatte min svenske kollega. Jeg for min del tok meg ikke notis av hans bekymringer og gikk ut i natten. Og ganske riktig – jernbanen befant seg like nedenfor oss. Jeg la merke til at Knutsson forsiktig fulgte etter meg, men aldri nærmere enn 15 meter. Når vi kom ned til skinnegangen, så vi verken noe tog eller stoppskilt, men to eldre norske gårdbrukere med hvert sitt gevær som sto vakt foran broen like nedenfor.

Gårdbrukerne rettet våpnene mot oss, men Knutsson fortalte hvem vi var og hvilket ærend vi hadde. Gårdbrukerne kunne fortelle at det ikke hadde passert et eneste tog de siste 24 timene. Sakte gikk det opp for min svenske venn at det var den brølende lyden fra elva som han hadde trodd stammet fra jernbanen. På veg tilbake til gjestgiveriet prøvde han forgjeves å overtale meg til å bli med i bilen tilbake til Sverige. Jeg betalte min del av for lån av bilen. Knutsson fortalte at nordmannen fra Snåsa ville sette igjen sin bil i Formofoss, så jeg kunne bruke denne hvis jeg fant meg en sjåfør. Med dette sa vi farvel og jeg gikk for å sove noen timer igjen.
Den gamle mannen som drev gjestgiveriet, ordnet en sjåfør til meg neste morgen. Det var en ung, norsk gutt som bare snakket noen få ord engelsk og tysk. Det som betydde noe for meg var at han hadde stødige nerver og var villig til å kjøre inn i krigssonen. Dermed startet vi på turen mot Steinkjer som lå i enden av cirka 15 mil med elendige veger i full oppløsning.

Halvveis til Steinkjer måtte vi stoppe og rapportere til en norsk brigades hovedkvarter hvor en britisk offiser, som var i verd med å gi opp, ga meg beskjed om å dra tilbake til Namsos for å melde meg til general Carton de Wiarts hovedkvarter.

Den norske brigaden befant seg på et stort gårdsanlegg. Plutselig kom det noen personer springende inn på tunet og advarte mot tyske bombefly som hadde retning mot gården. Vi gikk ned i kjelleren og hørte motorduren av fly som passerte like over oss. Vi visste alle sammen at hvis tyskerne hadde fått et tips om at hovedkvarteret var lokalisert her, så hadde de ikke nølt et sekund med å slippe bombene over oss og utradere en hel brigade. Flyene passerte. Nordmennene hadde vært smarte og påpasselige: Ingen biler sto igjen utenfor gården.

Jeg og min unge sjåfør måtte ta vegen tilbake til Namsos. Her ble vi på nytt møtt av lavtflyvende tyske bombefly og fikk beskjed om at vi måtte forlate Namsos umiddelbart. En norsk kommandør fortalte oss at Namsos sannsynligvis var et lite klokt sted å befinne seg i dag, og vi kunne så avgjort ikke få passere og ta oss inn til byen og de Wiarts hovedkvarter. Den neste beskjeden vi fikk, var at vi måtte returnere til Formofoss og vente til den britiske overkommandoen tok kontakt med oss.

Jeg hadde ingen planer om å vente til at noen tok kontakt med meg. Vel tilbake til Formofoss satte jeg frimodig kursen sørover igjen. «Steinkjer», sa jeg til min unge sjåfør som virkelig viste meg ekte vikingmot. Vi kjørte til Snåsa og tok den veien som gikk til høyre forbi Snåsavatnet. Her hadde tunge lastebiler kjørt opp veien på en slik måte at det var 20 centimeter med løs gjørme i hele sporet, og i midten rant det en elv med smeltevann fra snøen som april-sola hadde smeltet. Vi kjørte oss fast igjen og igjen, og ved et tilfelle hadde vi kjørt oss fast på en åpen slette da et ensomt tysk bombefly plutselig kom til syne. Vi sprang opp mot en fjellside og gjemte oss, mens vi klamret oss fast til steinene. Noen minutter senere hørte vi kraftige eksplosjoner like nord for oss. Tyskerne hadde bombet Snåsa togstasjon, som lå en halv mil bak oss.

Overalt rundt oss var isen i ferd med å slippe taket. Lunder av gran og hvit snø lyste mot oss i solskinnet. Det norske landskapet var fantastisk fint. Bortsett fra bombenes grelle ekko, virket dette å være verdens mest fredfulle sted.

Videre kom vi til et strekke hvor en gjeng med menn var i ferd med å grave bort gjørme og gjøre veien framkommelig. Vår bil hadde på dette tidspunktet satt seg bom fast i gjørma. Gjørma gikk helt opp til akslingene på bilen, og vi hadde ikke sjans til å få den løs. Arbeidsmennene sa ingenting, men store lastebiler kunne nå sannsynligvis passere.
Jeg betalte min unge sjåfør godt for jobben, tok med meg skrivemaskinen og krabbet inn i en britisk Røde Kors-ambulanse som ventet like etter veiens verste parti. Obersten som hadde ansvaret for ambulansekolonnen var en kraftig bygd mann i 50-årene. Han var en figur av den gamle sorten, og uttalte at «det var de dårligste veiene han hadde sett på over 25 år med slike jobber..»

Mer viktig var det at han fortalte meg at de britiske troppene hadde sitt hovedkvarter ved Kvam og at deres bataljons hovedkvarter lå ved Asp, noen mil sørover. Jeg skulle få skyss av en av hans seks ambulanser som skulle til Kvam. Vi kom ikke langt før to tyske bombefly kom mot oss i lav høyde. Vi løp ut i grøfta og forserte oss gjennom 50 meter med bløt snø som gikk oss til midja, og forsøkte å gjemme oss under en klynge med grantre. Vi klarte ikke å komme oss mange metrene inn i skogen før bombeflyene passerte rett over hodene våre. Verken jeg eller de norske sykepleierne og seks andre menn hadde kommet oss langt nok unna til å overleve hvis tyskerne bombet kolonnen. Heldigvis fløy de bare forbi i ekstremt lav høyde. Pilotene hadde respektert Røde Kors-flaggene som var blitt plassert på taket av ambulansene.

Vi kom fram til Asp sent samme kveld. Og hvem er den første jeg får se? Paul Melander! Han hadde jobbet i New York noen år og hadde en merkelig amerikansk slang, men han var den mest hardføre og tøffe svensken jeg noen gang har truffet.

«Vet du hva de andre journalistbomsene gjorde?» eksploderte Paul. «De snudde på flisa i dag tidlig og stakk tilbake til Gäddede. De lot meg sitte igjen alene i en snøkant nord for Snåsa. Jeg ropte at de bare kunne stikke halen mellom beina og rømme hjem. Jeg kan gå til Steinkjer om det så skal være. Jeg ga dem huden full – maken til feiginger. De kjørte fra meg. Jeg hadde ingen bil og ingen blits og var helt alene i ingenmannsland på en bedriten veistubb. Hadde de sett noen tropper før de reiste? Nei – de hadde faktisk ikke sett noen ting. De hadde hørt at Snåsa og Steinkjer var blitt bombet. Snudde Knutsson på Formofoss også, sier du? Jeg trodde aldri at en gjeng med erfarne journalister vill oppføre seg sånn.

Nå sitter de sannsynligvis i Gäddede og telefonerer store nyheter hjem til sine respektive aviser og nyhetsbyrå. Øyenvitnebeskrivelser av Steinkjer i flammer og Namsos i ruiner. Og disse karene kaller seg reportere? Hva hadde disse fjottene gjort hvis de måtte tatt bilder for å dokumentere?»

Senere fant vi ut at aviser som Stockholms-Tidningen, Svenska Dagbladet og Dagens Nyheter hadde hatt levende beskrivelser av ødeleggelsene av Namsos og Steinkjer – skrevet av reportere som aldri hadde vært nærmere enn 10 mil unna begge byene.

Vi fikk også høre at Barbro Alving hadde vært den første korrespondenten som hadde truffet de allierte troppene i Nord-Trøndelag. Hun hadde også vært i Steinkjer dagen før byen ble bombet. Man kan alltid stole på Barbro. Hun og Socialdemokratens Kurt Andersson viste seg å være verdt mye mer enn alle de andre svenske journalistene som hoppet av i fart lenge før de hadde noe å fortelle fra Namsos og Steinkjer.

Men nå var verken jeg eller Paul tilbøyelige til å gråte over våre tidligere reisekameraters elendige avhopp – uansett hvilke overskrifter de måtte skaffe seg i sine aviser. Vi visste at Stockholmspressen hadde gjort seg skyldig i en hel del med eventyr•historier fra Finland under krigen der. Kanskje skulle vi heller takke alle de andre journalistene som rømte fra Nord-Trøndelag. Nå var jeg og Paul alene ved Steinkjer – sammen med de britiske troppene. Nå hadde vi både bildene og historiene for oss selv.

De britiske troppene hadde slått seg ned i husene som lå langs vegen i Kvam. De første soldatene og offiserene vi snakket med både snakket og oppførte seg som om de var under stort press. Noe av det første de fortalte oss var: «Det vi trenger er fly – fly som er raske.»

Ja, de var gått i land i Namsos for en liten uke siden, og fronten var en plass like før Steinkjer. Men nei, de kunne ikke fortelle hvor mange tropper britene hadde i området. Du må spørre hovedkvarteret på Asp, var svaret vi fikk. Asp lå noen få kilometer sør for hvor vi befant oss, og det burde være mulig å ordne seg haik dit.

På Asp traff jeg og Melander en kjekk, men sliten, britisk major som vi klarte å overtale til å gi oss pass så vi kunne ta oss fram den siste biten til Steinkjer som nettopp var blitt bombet av tyske fly. Men det ville snart bli mørkt, så det hastet med å komme seg nedover slik at Paul kunne få tatt sine bilder. Vi presset vår lånte bil til det maksimale. Den hoppet og spratt over elendige veier, og det var ikke mulig under rådende forhold å ta seg fram fortere enn vi gjorde. Etter tjue minutter rundet vi en krapp sving over en ås og så ned på et mesterverk av den nye tid. Der, innerst i fjorden, innrammet med bjørk og hvit snø lå det svarte og rykende skjelettet av Steinkjer.

Steinkjer hadde inntil i går, som var søndag, cirka fire tusen innbyggere. Byen var nå fullstendig ødelagt. Ikke en eneste person var igjen i byen. Bare pipene av husene sto igjen og pekte som svarte, arrete fingre opp i luften. På vår høyre side slo tunger av ild ut av ruinene og svart røyk la seg utover fjorden og dekket restene av fjordisen som lå utenfor byen.

En ung britisk soldat, en «Scott», sto vakt akkurat hvor veien gikk ned til sentrum. Selvsagt hadde vi hørt skyting. Maskingeværenes smatring hørtes godt igjennom den mørke røyken og kom sannsynligvis fra åssiden like sør for byen.

– «‘The Jerries’ har en destroyer eller noe sånt liggende ute i fjorden. De beskyter oss med tung skyts», sa soldaten etter at han hadde undersøkt passene våre. «Hvis dere tenker dere ned i sentrum av byen, bør dere ikke bli mange minuttene. Det begynner å gå hardt for seg like utenfor byen og dere bør ikke bruke lang tid på å få tatt bildene», advarte han.

Vi hadde bare noen hundre meter ned til sentrum. Klokken var litt over åtte og det begynte å bli mørkt.

Mens Paul begynte å jobbe med kameraet telte jeg åtte kraftige branner i enden av byen, ned mot fjorden. Svarte, brente ruiner hadde vi på alle sider av oss. Lukten av brente bygninger rev i neseborene våre. Den var overalt. Sterk og frastøtende. Nazistene hadde brukt mange brannbomber og virkelig gjort seg flid med arbeidet.

Tussmørket gjorde det umulig for Paul å få tatt flere bilder. Vi hadde vært i byen i nesten en halv time, og vi hørte at maskingeværlydene rykket stadig nærmere. Vi konkluderte med at britene møtte hard motstand og konstaterte at skumringen til stadighet ble brutt av kraftige lysglimt og tunge skrell.

Vi måtte tilbake til hovedkvarteret på Asp. På bakketoppen like nord for Steinkjer sto fortsatt den britiske korporalen på vakt. Han kom bort til oss med et ansikt som lyste av angst og redsel. «Dere skal tilbake til vårt hovedkvarter, ikke sant? Det jeg sier nå er svært viktig. Vær så snill og finn Major Godfrey eller Major Sinclair med en gang dere kommer dit. Fortell at tyskerne kommer nærmere og nærmere. Fortell at jeg bare har sett en britisk lastebil passere. Fortell at jeg venter på instruks, og at jeg trenger det umiddelbart. Fortell det til alle offiserene dere måtte treffe. Gå så raskt dere kan!»

Vi var på vei. Paul utbrøt: «Pokker – det virker som om de virkelig er ille ute, gjør det ikke?» Jo, det gjorde virkelig det. Det kunne ikke være noen tvil om at tyskerne presset britene hardt tilbake. Kanskje ikke på alle fronter, men korporalen på vaktposten hadde så avgjort hatt rett i sine bekymringer. Hvorfor hadde bare en lastebil passert hans vaktpost? Ved hovedkvarteret på Asp sto det jo mange britiske lastebiler, halvfulle med soldater, stilt på rekke og rad. Det virket nesten som startpluggen manglet…

Vi fikk hjelp til å finne vaktpostens major. Han lå i en stol med ansiktet gjemt i frakken sin. Han hadde visstnok ikke sovet på tre døgn og var helt utslitt. Han hørte alvorlig på beskjeden vi hadde med oss fra byen, takket oss varmt for informasjonen og gikk ut for å få i gang lastebilene med soldater. Dette var «territorials», stødige, kjekke og elegante unge menn. Problemet var at når jeg så på dem, så kunne jeg ikke la være å tenke på de tyske soldatene jeg hadde sett: Profesjonelle soldater med steinansikt. Veltrente veteraner med grå uniforme. Sammenliknet med dem så disse unge britene ut som erfaringsløse rekrutter. Kontrasten var enorm, og jeg ble veldig ukomfortabel med tanken som var i ferd med å bre seg i meg. Så langt hadde jeg bare sett noen hundre britiske soldater.

Paul og jeg visste at majoren hadde langt viktigere ting å foreta seg enn å snakke med oss, så vi gikk bort og snakket med noen av soldatene. De kunne heller ikke fortelle oss noe av viktighet, så vi fortsatte ganske snart på vegen tilbake mot Kvam, hvor kolonnen fra Røde Kors hadde slått seg til ved en filmhall som skulle brukes som feltsykehus. Mens vi kjørte, noterte jeg i blokka mi: «Britene tar IKKE snarlig tilbake Trondheim.» Jeg visste da lite om hvor sann den setningen egentlig skulle bli.

Vi hadde kjørt en times tid og hadde allerede satt oss fast flere ganger i den gjørmete vegen. Vi slet oss fram mellom andre kjøretøy som hadde samme problemer som oss. I halvtitiden havnet vi bak en lastebil med britiske soldater. En britisk løytnant hoppet ut av bilen og kom bak til oss. Vi så fortvilelsen hans bare ved å se hvordan han gikk, og ansiktet hans var fullt av bekymring. Da jeg fortalte at jeg kom fra en amerikansk nyhetsavis, klarte han ikke å holde tilbake: «Vi har blitt massakrert. Det er flyene. Vi har ikke noe fly. Tyskerne har bombet oss i hele dag og beskutt vår høyre flanke fra fjorden. Det er blodig og stygt. Vi kjempet sør for Steinkjer, ved Vist. Vi hadde bare en bataljon på 600 mann. Jeg tror vi har mistet over to hundre – enten drept eller såret. Jeg vet ikke hvor mange soldater vi har igjen. Kanskje 150? Vi flykter nordover, og håper vi kan omgruppere et sted lenger nord. Vi har ikke annet å gjøre.»

Paul og jeg lyttet sjokkert til hva løytnanten hadde å fortelle. Vi hadde forlatt Steinkjer for noen timer siden. Denne mannen hadde kjempet like sør for Steinkjer. Nå var de foran oss i nordlig retning. Milevis unna sin egen bataljons hovedkvarter. De måtte ha passert Asp uten å stoppe. Alt måtte være i en elendig forfatning.

Vi snakket videre med en britisk soldat som febrilsk forklarte «‘The Jerries’ sendte seks fly som slapp signal-fakler over oss slik at artilleriet og destroyeren i fjorden skulle vite akkurat hvor vi befant oss. Så kom de tilbake med bombefly. Vi hadde ikke noe anti-luftskyts og måtte høre våre sårede venner skrike i skogen uten at vi kunne hjelpe dem. Det var et blodig helvete. Løytnanten la til: Vi hadde ikke engang passende klær til disse områdene. Vi har ikke noen hvite frakker for å gå i ett med snøen. Tyskerne så oss som levende blinker mot den hvite snøen. De meiet våre menn rett ned. Chamberlains og Oliver Stanleys! Stanley ble minister bare fordi hans far hadde en tittel. Jeg ber til gud om jeg kunne skrive et brev til ‘The Daily Telegraph’ og fortelle hva som egentlig skjer. Vi må få Hore-Belisha tilbake.»

Plutselig ville et dusin overlevende fra kampene ved Vist fortelle hva de opplevde. De fortalte at det bare var to britiske bataljoner som var landsatt i Namsos. En bataljon med «Territorials», og en bataljon fra «Kings Own Yorkshire Light Infantery». Bare en bataljon hadde vært engasjert i dette slaget, og deres offiserer mente at minst ett kompani var blitt avskåret og fanget. «Det var en jævlig nedslakting av våre menn, og det ble enda verre etter at det ble mørkt. Vi kunne ikke gjøre annet enn å gi oss og stikke nordover. Jeg spurte løytnanten hvor lenge han hadde tjenestegjort. «Siden mars i fjor. Vi er slett ikke erfarne. Jeg er glad du er reporter. For guds skyld – fortell dem at vi trenger fly og anti-luftskyts. Fortell hele verden hva vi har sagt. Det er det eneste som kan gjøre dette bedre.» Jeg spurte løytnanten hvor franskmennene var. «Jeg aner ikke. Vi har ikke sett noen. Vi har ikke kontakt.» En soldat dekt av gjørme spratt opp og utbrøt: «Hva annet kan vi forvente med en gammel tosk som Chamberlain? Hvis de ikke blir kvitt han snart, er vi alle snart døde.»

Veien var på nytt ryddet for biler som satt fast, men turen nordover gikk sakte framover. Ved hver pause og stopp snakket vi med engelske soldater som fortalte den samme historien og den samme bitterheten. «Hvorfor i all verden kan vi ikke få britiske fly inn i kampene?» Ikke rart at tyskerne tok seg en fridag fra bombingen av veien mellom Namsos-Snåsa-Steinkjer. Alt sto plutselig veldig klart for meg.

Dette var ikke bare et nederlag. Det var en flukt! Bak flukten lå det en kolossal, nesten ufattelig, bommert. Disse mennene var ofrene. De visste.

Vår lånte bil hadde gjort jobben sin, men vi måtte igjen bytte kjøretøy. To norske offiserer tok oss med inn i sin bil. De kunne bekrefte at det bare var cirka 1 500 britiske soldater som hadde gått i land i Namsos. «Vi har tre tusen mann og holder linjen på den østre siden av Snåsavatnet, sa den norske kapteinen. I natt tar våre menn over forsvaret og erstatter restene av den britiske bataljonen. Jeg har fortsatt til gode å se et britisk feltgevær eller anti-luftskyts. Jeg vet pokker meg ikke hva den britiske kommandoen holder på med. Dette er faktisk verre enn at de ikke hadde gjort noen ting. I løpet av en uke vil tyskerne ha tatt hele dette området. Vi kan ikke holde dem tilbake alene, uten hjelp fra britiske fly.» Dette minte meg på hva den britiske løytnanten hadde sagt: «Det er akkurat som russerne mot finnene, bare verre.»

Den norske kapteinen var totalt desillusjonert. «Jeg har heller ikke sett noe til franskmennene. Det ble rapportert at de var i Grong, men da jeg kom dit i går, så jeg ikke snurten av dem. Nå har de britiske troppene tapt kampen om Norge. Hvorfor ble det ikke satt inn tre ganger så mange soldater her for tre uker siden – før de tyske bomberne kom. Og hvorfor i huleste ble britiske tropper satt i land i Namsos uten anti-luftskyts? Vi nordmenn har ikke artilleri, og heller ingen fly i lufta. Hva kan vel vi gjøre?»

Vi stoppet og så oss tilbake. Tett røyk vitnet om at tyskerne hadde bombet flere hus og bygninger bak oss. Kanskje hadde tyskerne bombet Asp? Røde Kors flyttet nok feltsykehuset ut av Kvam. Det ville være umulig å drive et sykehus i bomberegnet, og sannsynligvis ville tyskerne være i Kvam allerede dagen etter.

Veien ble etter hvert uframkommelig for den norske kapteinens bil. Jeg og Paul ble ledet inn til en gård like ved veien. Vi la oss i våre egne klær i gangen. Jeg fikk knapt blund på øynene, og vi var oppe igjen litt over klokken fem om morgenen. Paul fant en radio i stua og fikk slått på nyhetssendingene fra London. Stemmen til BBC sin nyhetsoppleser fylte rommet: «Britiske tropper rykker stadig framover fra alle sine landganger i Norge. Fra Namsos avanserer britiske og franske soldater med suksess fram mot Trondheim, hvor de tyske troppene snart må gi opp.»

Og dette fortalte de oss! BBC! Vi hadde nettopp vært øyenvitner til det helt motsatte: Engelske tropper som var blitt direkte knust og tilintetgjort av tyskerne. «Herregud», sa Paul. «Hva feiler det folkene i BBC. Er de blitt gale?»

«Nei, nei, Paul. Ikke i det hele tatt. Du glemmer at det programmet vi nettopp hørte er sponset av ‘British Empire Soothing Syrup, Limited’.»

Men jeg og Paul hadde både historien og bildene som fortalte om den allierte fiaskoen. Vi var på tur tilbake til Gäddede.

Plutselig hørte vi duren fra en stor lastebil. Jeg sprang ned på veien og fikk utrolig nok stoppet sjåføren. Da jeg klatret opp i lastebilen, ble jeg møtt av en engelsk korporal. Ansiktet hans lignet på sigarettpapir. Han hadde blitt skutt med to kuler gjennom skulderen og hadde kjørt på disse forferdelige veiene i hele natten. I tilbaketrekkingen fra Vist hadde lastebilen kommet litt på avveie, og en nordmann hadde feilaktig tatt han for å være tysk og dermed avfyrt to skudd som hadde gått gjennom korporalens skulder. Når lastebilen hurket seg igjennom metertykk gjørme, humpet korpo•ralen opp og ned – fram og tilbake. Slik hadde han sittet med ødelagt arm i over fire timer. Han vred seg i smerte, men klaget ikke. Han var fra Lincolnshire, og hadde verdens beste pågangsmot. Hver gang vi stoppet benyttet jeg anledningen til å snakke med han. Hans historie var den samme som jeg hadde hørt tidligere.

«Vi ble overrasket. Vi trodde fienden sto mye lenger sør. Vi hadde bare en mulighet – å storme fram og gjøre vårt beste. Men ‘The Jerries’ var i skogen like foran oss, men vi fant en fin plassering hvor tyskerne måtte forsere meterhøy og bløt snø for å komme fram til oss. Vi sendte fram et kompani til å holde tyskerne fra livet mens vi etablerte vår posisjon. Først gikk det veldig greit, men så fikk vi høre at ‘The Jerries’ hadde kjørt opp en krysser og en diger destroyer i fjorden bak oss. Fjorden fram mot Steinkjer var nesten isfri, og destroyeren kjørte rundt en odde. Vår høyre flanke ble beskutt fra fjorden, og tyskerne i skogen hadde bombekastere. Omtrent samtidig passerte tyske bombefly over hodene våre.»

«Og dere hadde ikke våpen?»

«Å nei. Vi hadde ikke artilleri med oss i det hele tatt. Det var det som gjorde at vi måtte trekke oss tilbake. Vi fikk full pakke. Bak oss, foran oss, fra fjorden og fra lufta. De innsirklet et av våre kompanier. Vi så at de sprang, men vi avfyrte ikke skudd. Vi trodde det var våre egne soldater som hadde tatt innersvingen på tyskerne. Men det var helt motsatt. Det ble verre og verre. Mange av våre gutter ble lemlestet og drept. Da det ble mørkt, stakk vi som var igjen avgårde så fort vi kunne. Hvis vi hadde hatt utstyr, kunne vi enkelt ha jaget vekk tyskerne. Men hva er det med folkene våre hjemme i England? Hvis vi bare kunne bli kvitt Neville Chamberlain, kunne vi faktisk hatt en sjanse.»

Det var den samme historien på nytt, men denne gangen kom det med en eiendommelig styrke. Korporalen fra Lincolnshire hadde to hull i skulderen. Jeg og Paul fikk til slutt hjulpet korporalen og en svært skadet britisk soldat til et sykehus på Snåsa. Fra Snåsa haiket vi til Formofoss i snøvær. Heldigvis – for i snøvær var det ikke noe nazi-fly i lufta.

På et sted kom vi over noen forlatte lastebiler. Noen av dem var tankbiler med bensin. En av disse var klasket igjen midt på veien. Et kulehull gjennom vinduet på den tredje lastebilen fortalte hvorfor. Tyske fly hadde sveipet over kolonnen og skremt sjåførene ut av bilene. Sjåførene mente tydeligvis at det ikke at det var forsvarlig å komme tilbake ennå, men vi satte i gang – svettet, gravde og trakk – i et forsøk på å få flyttet bilene av veien. Etter at vi hadde jobbet med dette en times tid, dukket et par av lastebilsjåførene opp. Tilsynelatende hadde det ikke slått dem at de burde fortsatt med oppdraget sitt etter at de tyske flyene var forsvunnet.
Vel tilbake i Formofoss fant vi den fryktløse Betty Wason fra Colombia Broadcasting. Betty hadde tatt seg fram over Lifjellet alene i et forsøk på å ta seg fram til Namsos-sektoren. Hun hadde vært i Grong da det lille tettstedet ble bombet, og etter planen skulle hun på lufta med sending neste natt i Stockholm. Dermed var vi tre stykker som satt på toppen av en last med planker som skulle til Nordli. Passet mellom Nordli og Gäddede var rapportert stengt. Et svensk ambulansekorps var ventet over fjellet, og vi kunne ikke risikere å møte dem – vegen var ikke bred nok for to biler. Vi ventet i en liten fjellstue sammen med mange flyktninger som skulle over grensa. Det var lite med brød og kaffe, men vi delte det som fantes.

Paul snorket på golvet, mens jeg prøvde å skrive en inngang til min historie. Jeg måtte bare gi opp,- jeg var alt for trøtt til å kunne formulere gode setninger. Paul hørtes ut som en lykkelig bjørn som var gått i hi, men jeg klarte ikke å få sove – det føltes etter hvert som en fryktelig lang natt. Ambulanse•kortesjen fra Sverige hadde fortsatt ikke dukket opp klokken ni morgenen etter.
Vi måtte overtale vår lastebil•sjåfør til å kjøre oss over selv om ikke de ventede ambulansene hadde dukket opp. Sjåføren var lite villig, men hadde fått et godt øye til Betty og sang jazztoner til henne hele veien over fjellet.

Den siste biten var veien så elendig at vi hoppet av lastebilen og tok føttene fatt. Jeg vet ikke hvor mange mil vi gikk, men skrivemaskinen ble fryktelig tung. Vi gikk oss rett på en armada på ca. 200 mann som var i ferd med å rydde de siste kilometerne med snø unna veien til Sverige. Dette var ikke så langt unna punktet som ble kalt for Sibirien, og vi fikk ringt opp lensmannen i Lierne. Jeg kan med glede kalle han for en nobel gentleman. Når vegen litt senere var ryddet for snø, kom han og plukket oss opp og kjørte oss helt ned til Gäddede. Etter nye svenske regler kunne ingen fremmede bli i Gäddede over natten, så vi måtte låne oss en ny sjåfør som midt på natten kjørte oss til Östersund. På det tidspunktet hadde Paul og jeg spist to måltid på fire dager, og jeg hadde sovet mindre enn sju timer. Men vi hadde bildene, og vi hadde historien.
Historien hadde betydelig interesse for hele verden. Vi skulle fortelle alle om de alliertes begredelige innsats i Nord-Trøndelag. Ingen kunne si imot oss. Vi var der, og vi så at det hendte. De alliertes plan hadde ugjenkallelig feilet. Dette hadde blitt bebudet allerede fra den første landgangen i Namsos. De alliertes styresmakter nærmest mishandlet muligheten til skikkelig innsats all den tid det britiske luftvåpenet ikke ble satt inn. Kampen var i realiteten over før den var begynt. Gjennom de første 48 timene etter at den lille tyske garnisonen hadde tatt Oslo 9. april, var det helt uforståelig at det ikke ble sendt britiske fly for å undersøke den tyske styrken i Norge. Fornebu skulle uten tvil ha vært bombet. En tysk oberst hadde fortalt Edmund Stevens: «Det vi fryktet mest var et britisk angrep fra luften. Hadde de slått til mot oss de første dagene etter at vi invaderte Norge, ville hele den tyske okkupasjon i Norge endt med forferdelse. Heldigvis kunne vi bestandig regne med at britene reagerte for sent.»

I løpet av disse 48 timene, da britene konsentrerte seg om å ha oversikt over hva tyskerne foretok seg rundt Stavanger, kunne bare 50-60 britiske bombefly ha sørget for at tyskerne ikke hadde fått lande på Fornebu. Den påfølgende tredje dagen kunne de samme britiske bomberne sørget for å oppdage og få stoppet de sju tyske troppefartøyene som var på veg inn Oslofjorden med 20 000 mann. Men av uforståelige grunner valgte britene å vente nesten i fjorten dager før de bombet Fornebu. Selvsagt applauderte BBC stuntet, men glemte å fortelle at Fornebu helt siden dag 1 hadde vært det viktigste målet.

På samme måte ble en gylden mulighet til å ta Trondheim ødelagt av London i løpet av de første dagene av den tyske okkupasjonen av Norge. Husk at tyskerne kom til Trondheim med bare 200 mann, og at de tyske krysserne og destroyerene i Trondheimsfjorden ville vært et svært enkelt mål for de engelske bombeflyene.

Hvis engelskmennene hadde et reelt håp om å kjempe for Norge, var det uten tvil svært, svært viktig å sikre seg kontrollen over Trondheim og Værnes. Bare på den måten kunne man sikre seg kontroll på den sørlige delen av Norge også. Et lite, men ordentlig, samordnet angrep hadde med stor sikkerhet tatt nuven av de tynne tyske troppene i Trondheim som hadde fått kontroll på den strategisk viktige byen med den enkleste form for militær strategi.

Men den snikende lammelsen til Chamberlain og hans «vent-og-se»-politikk drepte alle Royal Air Force sine initiativ. Mangelen på kommando hindret uunnværlig koordinering mellom alle de tre alli•erte styrkene. Tyskerne hadde koordineringen, effektiviteten, en plan og ikke minst motet. Chamberlain-og Daladier-regjeringene hadde, som alle intelligente observatører hadde visst i mange måneder, ingen av de kvalitetene tyskerne kunne slå i bordet med.

Unge, tapre britiske soldater sto plutselig alene i gjørma etter å ha bli satt i land i Namsos – uten fly, uten artilleri, uten antiluftskyts. Mange av disse unge guttene var nå døde. Norge var tapt. Det skjedde den første uken i juni. De allierte stakk av i ly av natten – beseiret, motløs og uten en gnist av tro på mannen som hadde mistet freden i München og nå var i ferd med å tape krigen.

Hva var det det unge konservative parlamentsmedlemmet hadde sagt til meg i London? Jo, at en stor katastrofe vil gjøre det mulig å bli kvitt Neville Chamberlain.

Steinkjer var en slik katastrofe. Kanskje var den akkurat stor nok til å vekke det britiske folk fra sin kostbare selvtilfredshet. Kanskje var det nok kraft i Steinkjerkatastrofen til å få flyttet den Snikende Lammelsen ut fra hans pene stol i 10 Downing Street.

«Dette er kanskje den viktigste og mest konstruktive historien du forteller til en hel verden, Stowe», sa obersten. «Du har alle fakta. Husk korporalen med to hull i skulderen og den stakkars soldaten som sannsynligvis mistet livet på sykehuset i Snåsa. Du klarte å se det komme allerede i september 1939. Ingen trengte mer vett enn en hest for å forstå at slike ting kunne hende. Hva kunne vi forvente av Neville Chamberlain, Sir Samuel Hoare, Sir John Simons og mange fler. Gjør plass for Chamberlains kyllinger. Mine damer og herrer – her kommer kyllingene. Hvis du ikke liker kyllingens halefjær eller måten de kakler på: Synd for deg! Ja, det er sørgelig. Det er en forferdelig skam, men kyllingene er klekket, og kanskje kommer det flere.»

Noen dager senere, vel tilbake i Stockholm, fikk jeg en telefon fra en sekretær i den britiske legasjonen. Jeg regnet ikke med at jeg ville få diplomatisk behandling, og sa umiddelbart: «Jeg tenker at folkene dine er ganske opprørte over mine rapporter fra Steinkjer? Egentlig mener jeg selv at jeg har gjort det britiske folk en stor tjeneste med å fortelle hvordan det egentlig var i Steinkjer. Jeg har gjengitt sannheten – selv om den er forferdelig.»

Jeg ble svært overrasket da sekretæren svarte meg: «Helt ærlig, Stowe, jeg har grunn til å tro du har helt rett.»

Her slutter Leland Stowes historie fra Nord-Trøndelag. Hans historie er uten tvil et viktig bidrag for å forstå hva som egentlig hendte. For å få hjelp til å trekke de store linjene fra slaget om Midt-Norge har jeg søkt hjelp fra norske krigshistorikere, og svarene bekrefter på mange måter at Stowes rapporter fra Nord-Trøndelag har hatt stor betydning.

– Ingen hvem som helst

– Leland Stowe var ingen hvem som helst, forteller Arvid Bryne, tidligere journalist i Dagbladet og forfatter av boken «Krig og sannhet». Jeg er overrasket over at Leland Stowe var så langt nord som Steinkjer. Jeg vet at han var i Oslo da tyskerne marsjerte opp Karl Johan den 9. april 1940, men var ukjent med at han rapporterte fra Steinkjer også. Etter min mening står Stowe for det beste av det amerikansk journalistikk har hatt å by på. Han ga korte, konsise og lett forståelige fakta-rapporter fra stedene han oppsøkte, forteller Arvid Bryne.

Trøbbel for engelske ledere

Stowes artikler skapte så mye røre i England at en britisk rapport fra 1940 kalte den en sterk «forvrengning av fakta». Britiske aviser gjenga kun små utdrag fra Stowes artikler og krevde større åpenhet fra den britiske overkommandoen om hva som egentlig skjedde i Norge og spesielt Nord-Trøndelag. Kan det være slik at at Stowe sine beretninger fra den allierte fiaskoen på Innherred var en av hovedgrunnene til at Neville Chamberlain og regjeringen i England måtte gå? Arvid Bryne støtter meg i denne tanken.

– Leland Stowe sine artikler fra Norge undergravde uten tvil Chamberlain og hans regjering i England, og har uten tvil vært en medvirkende årsak til den britiske regjeringens fall. Vi skal være klar over at både britiske, norske og ikke minst amerikanske ledere både under og etter krigen la ned et voldsomt arbeid for å «dekke over» Stowes artikler fra Norge. Her var det mye sprengstoff, og han levnet verken det norske forsvaret eller britiske «redningsmenn» mye ære. Det ble viktig for den Norske eksilregjeringen å bygge opp Norges renommé, som hadde fått en alvorlig ripe i lakken etter Stowes beretninger fra krigshandlingene i Norge, mener Arvid Bryne.

Viktig historie

Krigshistoriker Dag Skogheim fra Levanger mener også at Leland Stowes artikler er svært viktige for å bringe inn nye elementer i hva som egentlig skjedde i Nord-Trøndelag.

– Hans øyenvitnebeskrivelser er verdt sin vekt i gull når historien skal fortelles. Det er ingen tvil om stormaktene England og Frankrike sendte sine soldater ut til en krig som skulle vinnes på hver sin og ikke minst sin egen måte. De var ikke vant til å samarbeide, og i tillegg var de teknisk og taktisk utdatert. De lot kampvillige norske soldater i stikken og rømte nærmest Nord-Trøndelag etter et fiaskofelttog nesten uten sidestykke.

Dag Skogheim er enig i at Leland Stowes artikler har skapt ringvirkninger helt til statsminister Chamberlain i England.

– Jeg er overbevist om at Winston Churchill fant god nytte i artiklene til Stowe for å bli kvitt Chamberlain, og da kanskje i særdeleshet artiklene fra kampene i Steinkjer og Innherred som endte med en britisk fallitt, sier Skogheim.

Mangel på motstand
Stowe ga Norge mye kritikk for det han kaller «mangelen på motstand mot de tyske invasjonsstyrkene». Denne påstanden ble senere indirekte besvart av selveste president Roosevelt. Da Stowe kom tilbake til USA vinteren 1941, la han ut på en 60 dagers turné med foredrag om sine opplevelser i krigens Europa. «There was treason in Norway, regardless of what Mr. Hambro says», sa Stowe i et foredrag i februar 1941, og sitatet til C.J. Hambros «I Saw It Happen in Norway».

Minister Morgenstierne ved legasjonen i Washington D.C. nedla et stort opplysningsarbeid for Norges sak og mot Stowes beskrivelser. Blant annet skrev Morgenstierne svarbrev til alle aviser som hadde trykt Stowes reportasjer, noe som på mange måter kulminerte med president Roosevelts kjente tale «Look to Norway».

Forfatter Alf R. Jacobsen er godt kjent med Leland Stowes artikler fra Norge. Jacobsen har nettopp avsluttet sin bokserie om det tyske overfallet på Norge våren 1940.

– Leland Stowe var en anerkjent journalist og et sentralt øyenvitne da Tyskland angrep Norge. Stowe må i tillegg regnes som en objektiv journalist fra Amerika. Det samme kan man ikke si om pressen i England som glorifiserte det allierte felttoget i Norge, og som skrev at Hitler var dømt til å tape i Norge. Da Chamberlain 2. mai 1940 innrømmer nederlaget og forteller at slaget om Trondheim og Nord-Trøndelag er tapt, skaper dette store reaksjoner i England. Knipetangsmanøveren for å stoppe tyskerne og gjenerobre Trondheim hadde mislyktes på alle fronter. Chamberlain ble felt på de alliertes retrett fra Norge, mener Jacobsen.

Fotograf Paul Melanders beretning

Den svenske fotografen Paul Melander leverte også sine bilder til svensk presse og nyhetsvyrå Den 5. mai 1940 trykte bildemagasinet «SE» bildene, og brukte Melanders egne skildringer av sine opplevelser:

«När jag tillsammans med den amerikanske journalisten Leland Stowe fra Chicago Daily News, som de enda tidningsmännen i världen nådde de främsta linjerna vid Steinkjer, hade tyskarna redan bombat staden en gång och insatte nu ett andra förödande bombar•demang från luften. Bombplanen sänkte sig lågt över husen och öste sin förödande last över det försvarslösa samhället som nu utrymts av civilbefolkningen. Söder om staden hördes kulsprutornas smatter, först tyskarnas och därefter de svarande britternas, vilken senare vapen arbetade i snabbare tempo och i en höjare tonart. Småningom började dock en helt annan musik blanda sig i konserten. En tysk kryssare hade gått högst upp i Trondheimsfjorden och öppnade eld med sitt tunga artilleri. Vi såg hur krevad•erna började uppe i bergsluttningen och närmade sig. Det var just då vi gjorde vår snabba rundvandring i den bombade staden. Stowe och jag vandrade runt bland ruinerna, och jag tog så många bildar jag hann med, ty jag förstod att det här enda•st gällde minuter innan artilleriet skulle nå den plats där vi vandrade.

Huvudgatan kantades nu av spretande skorstenar som markerade var husen stått och det som fanns kvar av själve staden var endast ett och annat hus, som utgjorde undantaget från regeln: Att hela staden smulats sönder.

Inom kort började artilleriets eld närma sig staden, och vi måste dra oss ut från denna. Vi träffade då engelska trupper som företog omgrupperingar. De möttes av fruktansvärda terrängsvårighetar; ty de senaste dagars snöfall hade gjort vägarna oframkomliga och överallt fick man formligen gräva sig fram. Man sökte sig nu til nye ställninger uppe i de skogrike bergen och där väntade man på förstärkningar som inskeppats i Namsos. Jag mötte några engelska officerare i skotske uniformer som tydligen insåg situasjonens allvar. Tyskarna hade från sina krigsfartyg i Trondheim landsatt förstärkningar, och norske styrkorna och de numerärt underlägsna brittiske och norska styrkorna tvingades nu till en mindre retrett.
Jag såg också många sårade som omhändertogs av ambulans•personalen. Denna arbetade under stora svårigheter, men med beundransvärt mod och självupp-offring. Över hela trakten hade dock en viss villervalla spritt sig, ty den norske befolkningen var skräckslagen av stridens verkningar och genom snömassorna – som delvis tinats upp till blöt sörja – var det svårt att hålla förbindelsen bakåt klara.

På vägen mellan Steinkjer och Grong, som er en etappstation mellan fronten och landstigningsplatsen Namsos, mötte jag mycket militär som tydligen var på väg att gå i ställningar i den nye frontlinjen. Bakom dessa kom också en lång kolonn av franska trupper som satts i land i Namsos och som nu var på uppmarsch mot ställningar norr om Steinkjer. Dessa fransmän gjorde ett mycket vederhäftig och pålitligt intryck och en del av dem var tydligen rutinerat folk som varit med om många hårde dyster i tydligare strider. I en liten gård stötte jag på den norske staben som nu arbetade i full kontakt med britter och fransmän och där såg jag bl. a. överste Getz som var optimistisk och trodde att situationen småningom skulle klarna till försvararnas fördel, sedan samarbetet med den utländska förstärkningen nu kunnat organiseras».

Melanders bilder fra Steinkjer og omeng som ble brukt i SE:

Kilder:

– Macedo, Lars Lilleby (2013) «Felttoget i Nord-Trøndelag», Trønder-Avisa.

– Melander, Paul (1940): SE, 05.05.1940.

– Stowe, Leland (1940): New York Times, 26.04.1940.

– Stowe, Leland (1941): No other road to freedom.

– http://www.spartacus.schoolnet.co.uk

– http://www.ur.umich.edu/9394/Jan24_94/9.htm