Steinkjerstein ble bombeminne i Canterbury

Steinkjerstein ble bombeminne i Canterbury

Skrevet av Knut Jørgen Nonstad

Våren 1992 mottok Steinkjer kommune et brev som ble oversendt kulturavdelinga.  Det var fra en gallerieier i Canterbury i England, Sandra Drew.  Hun hadde i flere år drevet med prosjekter for å holde liv i galleriet, de fleste knytta mot pilerimsvegen mellom Canterbury og Santiago de Compostella.  Nå hadde hun i tilknytting til en planlagt internasjonal fredskonferanse ved University of  Kent, planlagt et fredsfortaug, ”A pledge for peace”. Det skulle bestå av kunstverk i stein fra europeiske byer som ble bombet under andre verdenskrig, en fra hvert land.  Steinkjer hadde hun fått tips om gjennom den norske ambassaden i London, kanskje en viss frk Ulseth fra ”Svenskbyen” hadde en finger med i spillet?

I alle fall, Steinkjer ble utfordra til å sende en kunstnerisk utforma stein, ca 60 x 60 cm. Vi ble stilt fullstendig fritt, bortsett at den måtte tåle å bli gått på. Som konstituert kultursjef ble jeg fort enig med ordfører Kristian Wibe at dette måtte vi bli med på. 

Hvilken kunstner skulle utfordres?  Jeg hadde innmari lyst sjøl, og det var da jeg tenkte som salig rektor Johan Kvarving da han hadde med Grimberg for å live opp en historietime, og sa ”Eg må ha ein som er god til å lesa”. Så mønstra han klassen nøye og fortsatte: ”Eg les sjøl”. Jeg gjorde som ham, og tok jobben selv! 

Valget av stein var enkelt, det måtte selvfølgelig bli en grønn serpentinstein fra Slipsteinsberget i Sparbu.  Det ble en del spekulasjon om utforminga. Jeg tegna opp en del skisser, men den endelige ideen kom flytende ei natt. Det måtte selvfølgelig bli et enkelt, men verbalt uttrykk med klar symbolikk: 

Sun is warm,
earth is green,
our food can grow from seed.
Peace is all we need.

 Den kan faktisk synges på Oscar Petersons ”Hymn to freedom”. Teksten ble utforma som stråler fra ei sol. Og da måtte det være ei varm og gul sol på den grønne steinen. Jeg kjente godt til Paul Torgeir Bjorøy, keramiker og lærer på Thorp & Andersens vgs med atelier i Hjellbotn. Han hadde utvikla en teknikk med dekor i form av silketrykk. Vi gikk til Trønder-Avisa og fikk se framsida på den første utgaven av ”Fellesavisa” som kom ut etter bombinga i 1940. Krigsoverskriftene ble kopiert inn som dekor på den okergula sirkelforma sola som fikk plass i øverste høyre hjørne av steinen. Med den designa teksten i full størrelse tok jeg med steinen til Trondheim stenindustri i Melhus, der teksten ble sandblåst inn i steinen, ganske gratis til og med. Til slutt sørga Lilleberget steinindustri for å dreie ut hull til sola, og med den limt på plass, var steinen klar for presentasjon. Og ordføreren godkjente.

Med steinen i en heimesnekra trekasse med hjul, totalt 52 kilo, dro kona og jeg til Canterbury med kassen etter oss som en annen bandhund. Da vi ankom og installerte oss i Sandra Drews hus, hun hadde ”bed & breakfast” også, var hjulene heilt nedslitt. Det var den regnfulle kvelden Norge spilte uavgjort mot England i VM-kvalifisering på Wembley! 

Med fra Steinkjer hadde vi brev med hilsen og gave til Lord Mayor of Canterbury fra ordføreren i Steinkjer, blant annet Foreningen Gamle Steinkjer sin bok ”Bombesøndagen i Steinkjer” med bilder av gravene til de engelske soldatene som falt i kampene på Innherred.  Lord Mayor er den borgermesteren i England med høyest rang nest etter Lord Mayor of London. Vi fikk foretrede, og han møtte oss i fulle pontifikalier, med scepter og sverd – det var stort og høytidelig. Hos Sandra møtte vi kunstnerne fra Rotterdam, Guernica og Monte Cassino, Italia, som også var der og leverte sine steiner.

Imidlertid viste det seg at Fredskonferansen var utsatt til våren 1993, og dermed ble vi invitert tilbake til den høytidelige åpninga. Den skjedde i nærvær av Lord Mayor, Universitetsledelsen og deltakerne fra Fredskonferansen og kunstnere fra andre bomba byer, blant annet fra Coventry, St. Petersburg, Rotterdam, Køln, Antwerpen og altså kulturkonsulenten fra Steinkjer med frue. Begivenheten ble sendt både på lokal radio og TV, og sjølsagt med oppslag i lokalpressen. 

Steinene var da lagt ned i plena i Dane Johns Garden. Navnet har ingen ting med danske vikinger å gjøre, men er en forvanskning av det franske ”donjon”, et befesta tårn. Seinere har de blitt flytta, så nå ligger de nedfelt i eller ved en gangsti som fører fra hovedgata inn til parken, et drygt steinkast fra Canterbury Cathedral.

Steinkjersteinen er den første de besøkende møter. Den ligger i en nisje ved siden av stien, umulig å overse, men uten å bli tråkka på. Parken ligger like innafor ringmuren rundt det gamle Canterbury, en mur som skriver seg fra Cæsars romerske okkupasjonen for nesten 2.000 år sia, og som gjennom åra har fått to uønska åpninger. En laga Cromwell under borgerkrigen på 1600-tallet, den andre sørga Hitlers bomber for. Egentlig en fantastisk tanke at lille Steinkjer er representert med en dekorert serpentinstein bare meter fra steinene som romerske soldater i sin tid fikk lagt på plass.

I sannhet et varig minne om bombesøndagen i april 1940. Og Canterbury er vel verdt et besøk, bare et par timer med buss eller tog fra Victoria Station. Tenk på det neste gang du er i London. Og i mellomtida kan du se fotografier av alle steinene i andre etasje i Steinkjer bibliotek.