Forlot byen mens bombene falt
Skrevet av Aud Tangvold (født Hegle)
Aud Tangvold (f. Hegle) vokste opp i Påssåbyen (i det som i dag er Eirik Jarls gate) sammen med sine foreldre og syv søsken. 21-åringen var ansatt ved Rikstelefonen i Steinkjer, og her beretter hun om sine opplevelser etter at hun om morgenen 21. april møtte på jobb.
Søndag 21. april skulle jeg på vakt på Rikstelefonen klokken åtte om morgenen. Som vanlig ble jeg stoppet i ytterdøren av en norsk soldat med gevær, for å vise legitimasjon. De norske soldatene hadde vært hos oss en stund, og de siste dagene hadde det også kommet engelskmenn.
Ved 10-tiden fikk jeg beskjed om å gå hjem og skifte klær. Ta på knickers, beksømsko, genser og anorakk, ta med ryggsekk med ekstra genser og matpakke. Da jeg kom tilbake igjen i min nye mellomblå knickers og hvite hjemmestrikkede jakke med rosebroderier, sier den ene engelskmannen:
– Oh, very nice!
Det var jo et lite lyspunkt i den utrivelige situasjonen. Engelskmennene hadde oppdaget norske karameller, som de tydeligvis likte meget godt. De hadde kjøpt kjempestore poser, og kom og spanderte på oss.
Tyske bombefly kretset over byen, og engelskmennene spurte om vi var redde. Nei, det var vi ikke.
– Vet dere ikke at det der er tyske bombefly?
– Jo, ja, vi skjønte jo det, da.
– Om vi ikke var redde?
– Neeei, vi var ikke redde…?
Da forsto nok soldatene at vi ikke skjønte alvoret; at vi ikke ante hva dette innebar.
Ingeborg Larsen på telefonsentralen mente at de norske soldatene måtte få vite hva de skulle gjøre i tilfelle bombing, så hun ringte Regimentskontoret og snakket med fenrik Sterten. Han var fra Rissa, og satt på samme kontor som min far. Han svarte på sin sedvanlige trauste og sindige måte:
– Vente De bombing da?
En halvtime senere falt bombene.
– Kom dere av gårde
Vi fikk ordre om å forlate Rikstelefonen etter å ha vist engelskmennene hvordan de skulle sette seg i forbindelse med strategisk viktige punkter på telefonlinjene i området. Beskjeden var at vi måtte komme tilbake etter bombinga, men det ble det naturlig nok ikke noe av.
Vi kom ikke lenger enn til hjemmet vårt i Påssåbyen før den første bomben falt. Vi var tre søstre Hegle og to søstre Hovik. Livredde sprang vi ned i kjelleren, og sto der og hørte på det forferdelige levenet av bombene. Vi fant ut at det måtte være tryggest å stå inntil kjellermuren. Men så kom en smell så kraftig at muren svaiet, og vi for opp av kjelleren igjen. Akkurat da kom Tormod Brosveet og Trygve Lorvik opp bakken. De hadde sittet i kirken og ringt med klokkene, som skulle signalisere flyalarm. Brosveet sa at steinene hadde flydd rundt ørene på dem der nede, og de hadde fått beskjed om å komme seg ut av byen med en eneste gang. Vi sa at vi tenkte oss tilbake på jobb, siden det var et lite opphold i bombingen akkurat da. Da fikk vi til svar:
– Det var siste ordre fra høyeste hold: Kom dere ut av byen.
Da var det bare å begynne å gå oppover Holtanbakken og mot Ogndal. Da vi kom opp til Utviks hus fikk vi se årsaken til det ekstra kraftige smellet som skremte oss opp fra kjelleren hjemme. Utviks hus hadde fått en fulltreffer. Jeg glemmer ikke det synet: Huset var delt i to, og møbler, kjøkkenutstyr, senger og sengeklær hang utover, sammen med restene etter vegger, gulv og vindusrammer. Huset ved siden av var gjennomhullet av splinter.
Da vi kom opp til Guldbergaunet kom det en lastebil fra Ogndal som fraktet folk ut av byen. Sjåføren snudde, og vi jumpet opp på lasteplanet. Der sto det en kasse, og jeg satte meg på den. Det kom også to gamle mennesker gående samtidig med oss, en dame og en mann. De hadde gått fra Trana gamlehjem, og var tydelig preget av opplevelsen med bombingen. De ble hjulpet opp på lasteplanet, og plutselig kom mannen og satte seg i fanget mitt. Jeg ble naturligvis veldig pint av latter, men jeg klarte å holde meg alvorlig og lot ham bare sitte.
Vi skulle til Marie Haugen Andersen og Rolf Andersen. Heimen deres lå like nedenfor Vibe gård. Vi hadde fått mor av gårde dit da det ble tvangsevakuering. De var meget hyggelige mennesker. Det var fullt hus der, men alle ble tatt godt imot med gode ord, mat og losji for natten. På rommet der vi skulle ligge var det to senger. Min mor fikk ligge i den ene og fru Lønseth i den andre. Vi var også mange ungdommer, og vi måtte ligge på gulvet. Vi lå så tett at hvis en ville snu seg, måtte alle snu på kommando. Dette skapte naturligvis mye latter og leven blant så mange ungdommer. Da kom det fra fru Lønseth:
– No må det bli stilt på dåkk ungdomman!
Da roen endelig hadde begynt å senke seg på loftet, kom dette hjertesukket fra mor i den andre senga:
– Nei, at æ skoill no vask på kvisten!
Dermed brøt latteren ut igjen for full kraft. Huset vårt hadde jo brent ned samme dag, i likhet med de fleste andres, men akkurat i det øyeblikket var det godt å få le litt oppi alt det tragiske. Hadde det ikke vært for galgenhumoren, hadde vi nok blitt tullete hele gjengen. Latteren stilnet imidlertid fort igjen, da det begynte å gå opp for oss at vi hadde mistet alt vi eide.
Fortsatte flukten
Neste morgen var det stille, rolig og godt. Om enn så lenge. De tyske bombeflyene kom jo tilbake mandag, og da de bombet på By falt bildene ned av veggen hos Andersen. Om kvelden ved 19-tiden kom det en gutt inn døra. Han var sendt med beskjed om at vi måtte komme oss vekk derfra. Tyskere var på vei; de hadde skutt Midjo gård i brann – som kjent døde det to eldre damer der den dagen. De brant inne. Det var Petra Haugseth, som hadde vært bestyrerinne på Telefonsentralen i mange år, og hennes gamle mor.
Min far, som var avgått offiser på Steinkjersannan, hadde meldt seg frivillig og var ved Nold i Kvam. Før han reiste hadde han sagt til mor at hvis vi skulle bli nødt til å forlate byen så måtte vi forsøke å få med oss et skrin hvor han hadde viktige papirer, både for Telefonsamlaget og privat. Dette skrinet var av stål, og det viste seg snart at det var alt for tungt til å bæres av to unge piker til fots i dyp snø. Og naturligvis fant vi ikke nøkkelen. Da tok Andersen øksa og slo opp lokket så vi fikk med oss papirene. Så startet vi på vår nattlige vandring opp igjennom Ogndal.
Veldig mye snø, ikke så godt brøyta vei, bak oss brant Midjo og resten av byen, og vi hørte skyting fra flere steder. Det var i det hele tatt nokså trist.
Da vi kom til Røysing gikk mor inn til noen hun kjente og fikk låne telefon. Hun ringte til Erik Kvarving på Grøtan gård i Støa, og spurte om vi kunne komme dit, og fikk til svar at vi var hjertelig velkomne. Så spurte hun mannen der i huset om han kunne kjøre oss med hest oppover, og det var naturligvis i orden. Sleden var liten, men mor fikk sitte på hele veien. For oss andre ble det å gå og få sitte på skiftevis, for det var flere flyktninger etter veien som kunne trenge skyss. Jeg var ung og sprek, bare 21 år gammel, så jeg gikk hele veien. Det ble til sammen to mil med trasking på meg den natten.
Vi kom frem hos Kvarving ved halv to-tiden om natten, til en gård hvor det var stappfullt av folk. Selv om det var midt på svarte natten ble vi ønsket velkommen av Borghild og Erik Kvarving, de hyggelige eierne av gården. Mor fikk ligge i en seng denne natten også, og fru Kvarving sa til oss tre søstrene:
– Dere kan legge dere på gulvet foran ovnen, for det er litt varme igjen i den ennå.
Dette var i stua, hvor det allerede lå folk rundt omkring. Min søster Solveig og jeg så begge i det dunkle lyset at det var matter på gulvet. Vi ble enige om å flytte på disse mattene så vi kunne ligge på dem. Men vi fikk ikke tak i noen matter; det var bart plankegulv vi krafset på. Da ble jeg for alvor redd, og trodde virkelig at vi var blitt tullete i hodet begge to. Det ble stille, ingen av oss sa noe. Det var veldig mørkt på grunn av blendingspåbudet, så det var bare så vidt vi kunne skimte hverandre der inne. Jeg la meg ned og dro anorakkhetta over hodet, jeg følte at jeg måtte gjemme meg. Min søster Solveig la seg også bare rett ned, jeg vet ikke hva hun tenkte, men hun ble veldig stille.
Neste morgen, da det var blitt lyst, ble mysteriet med mattene løst. Mannen på gården, Erik Kvarving, var en dyktig maler og hadde mange nydelige bilder. Det viste seg at han hadde malt dekorative matter rett på gulvet.
