Fullt hus på Rannem
Skrevet av Bård Rannem
Fra Tysklands angrep på Norge 9. april gikk det 12 dager til Steinkjer ble bombet den 21. april. I denne tiden merket vi på gården Rannem (like sør for Lerkehaug) lite til krigen. Det gikk en masse rykter, for det var vanskelig å få sikker informasjon.
Før krigen var det svært lite flyaktivitet over Trøndelag. Etter det tyske angrepet 9. april ble det stor flyaktivitet, og den var økende dag for dag. Dette var noe nytt som opptok oss sterkt, og som virket skremmende. Etter hvert ble vi vant til de tyske flyene, og vi anså dem ikke som noen fare for oss. Som 14-åring forsto jeg ikke hva krig innebar – jeg syntes nok det var litt spennende. Men snart skulle jeg lære at krig var noe forferdelig.
I dagene etter invasjonen ble det ikke gjennomført tvungen evakuering av Steinkjer. Men mange som hadde slekt og venner på gårdene rundt byen flyttet dit, da man anså garnisonsbyen Steinkjer som et utrygt sted å være. Hit til Rannem kom det flere familier, slik at vel 20 personer bodde på gården. Det kommunale evakueringsopplegget forutsatte flytting til Ogndal, da man anså det som lite sannsynlig at det skulle komme til kamper der.
Til oss kom blant annet kaptein Eidsmos familie. Jeg tror det var 16. april at Eidsmo kom hit med beskjed om at hans familie måtte flytte straks, og at vi alle burde overveie å evakuere. Han anså det som sannsynlig at tyske tropper ville rykke fram over Stiklestad og langs riksvei 759 mot Steinkjer. Da var det stor sannsynlighet for at det ville bli kamper i dette området.
Kaptein Eidsmo var stabssjef ved Brigadekommandoen, og hans vurdering av situasjonen måtte derfor tillegges stor vekt. Husets folk og ingen av dem som hadde evakuert hit ville flytte, men far anså situasjonen så alvorlig at han bygget et provisorisk tilfluktssted i Ofentåsen, noen hundre meter fra gården. Dit ble det fraktet en ovn og lagret ved, hermetikk og spekemat. Dette stedet ble det ikke bruk for, og det ble revet utpå sommeren.
Flyaktiviteten økte for hver dag og var spesilet stor 20. april. Søndag 21. april satt vi som vanlig og spiste middag ved tolvtiden. Da hørte vi uvanlige lyder og smell. Vi sprang ut, og så at bombene falt og røyk og flammer slo opp fra byen. Hvor store ødeleggelsene var kunne vi ikke se. Ingen tenkte på at det kunne være farlig å stå ute og se på bombingen. Vi kunne ikke tenke oss at flyene ville skyte på folk, men senere skulle vi få merke at det kunne de gjøre!
Ut over ettermiddagen kom det flyktende folk, men de fleste dro forbi. De ville nok komme seg i sikkerhet lenger unna bombehelvetet. Om kvelden var det meget trykket stemning, da alle som var evakuert hit hadde hus og heim i Steinkjer. Om kvelden dro et par av Klevenfamiliens medlemmer til byen for å se om det var mulig å redde noe. (Se egen artikkel av Anne Margrethe Spillum, f. Kleven).
Mandag morgen var det stille, men fortsatt steg det røyk opp fra byen. Utpå dagen kom flyene tilbake og bombingen fortsatte. Vi gikk ut for å se på, men kom oss fort inn i kjelleren da det ble skutt mot oss fra flyene. Den eneste skade skytingen medførte var at en del takstein ble ødelagt, men ingen personer kom til skade.
Flere flyktninger kom forbi, og jeg husker at en eldre dame kom inn. Hun var nok sjokkskadet, og ropte:
– Det er farlig ute, flyene skyter på oss!
Far sa hun måtte bli inne sammen med oss, men hun svarte:
– Jeg må videre, og jeg har paraply så jeg greier meg.
Hun slo opp paraplyen og dro på dør. Hun overlevde den videre ferden, så paraplyen virket kanskje.
Krigshandlingene ved Røskje, Krogs og Vist hadde vi ikke kjennskap til på dette tidspunkt, men at tyske tropper rykket inn i Steinkjer fikk vi raskt melding om. Vi var redde for de tyske troppene, og de nærmeste dagene holdt vi oss hjemme.
Min kone Oddny (f. Lynum) forteller om bombesøndagen:
-Vi hadde evakuert til vårt sommersted i Sør-Beitstad. Bombesøndagen skulle far ha gudstjeneste i Egge kirke. Det ble en amputert gudstjeneste med bare en tilhører. Det ble satt i gang tvungen evakuering, men ikke alle hadde kommet seg ut av byen. Da bombene begynte å falle, hadde far en tanke i hodet: Å redde kirkebøkene. Han kjørte ned mot byen, men ble stoppet av noen eldre damer som måtte ut av byen. Han snudde og kjørte dem i sikkerhet, og dette gjentok seg da han på nytt forsøkte å komme seg ned til sentrum. Da han endelig kom ned til Nordsia og skulle over elva, var det for sent – Steinkjerbrua sto i brann, og litt senere gikk kirkebøkene med i flammehavet da kirken ble truffet. Men det var viktigere å redde mennesker fra flammene enn kirkebøkene, og det var en meget lettet familie som fikk far tilbake i god behold.
