Søndag 21. april 1940 kimte de gamle kirkeklokkene i Steinkjer kimte. Men det var ingen gudstjeneste denne søndagen sent i april. Kirkeklokkene varsel flyangrep – mens byen ble tvangsevakuert og tømt for folk.
Bombeflyene kom lavt over horisonten som svarte, ildsprutende drager, og slapp flere hundre bombene som eksploderte i et inferno av røyk og flammer. Tilbake lå en fullstendig ødelagt småby.
Hvordan kunne dette skje på vår fredelige plett av verden? Var Steinkjers befolkning forberedt, og var den totalt ødeleggende bombingen av Steinkjer en ventet utvikling av det tyske felttoget gjennom Nord-Trøndelag i april 1940?
Svaret på disse tre spørsmålene er nei.
På etterjulsvinteren i 1939 kom finske flyktninger fra finske Petsamo til Steinkjer. De ble innlosjert flere steder i byen, og det ble sørget for at de hadde mat, varme og klær. De finske flyktningene i nød, uten et hjem og på flukt fra Vinterkrigen – Sovjetunionens angrep på Finland i slutten av november i 1939.
Finnenes på flukt gjorde sterkt inntrykk på befolkningen, men at Steinkjer selv skulle komme inn i krigens ondskap var utenkelig. Selv ikke da tyske tropper gikk i land i Trondheim 9. april, og tyske soldater dagene etterpå satte retningen nordover, trodde de fleste at det ikke ville bli kamphandlinger som fikk vesentlige betydninger for sivilbefolkningen på Innherred. Så feil kunne man altså ta.
Tyskerne forsøkte lynangrep
Den tyske strategien var å ta Innherred i samme jafs som Trondheim og Værnes. Ønsket var å hindre en norsk mobilisering på Steinkjersannan og få kontroll på et strategisk knutepunkt med både havn og jernbane. Men tyskerne kom aldri lenger inn i Trondheimsfjorden enn i ytterkanten av Skarnsundet. Flere tyske fartøy forsøkte å forsere isen, men måtte gi opp. Selv det enorme slagskipet «Scharnhorst» og krysseren «Admiral Hipper» måtte snu utenfor Stornesøra med uforrettet sak.
Isen på Beitstadfjorden gjorde at Nord-Trøndelag Infanteriregiment nr. 13 på Steinkjersannan og Trøndelag Dragonregiment nr. 3 på Rinnleiret fikk tid til å sette opp forsvar. På tross av at mobiliseringen nærmest framsto som et kaos av motstridende og forvirrende ordrer, ble avdelingene raskt fylt opp av både mobiliserte og frivillige. Alle sparsommelig utstyrt, men klar til å gå i kamp for fedrelandet
Da de tyske troppene sikret seg flyplassen på Værnes 10. april 1940, ble vesentlig mer flyaktivitet over Innherred. Tyskeren sendte spionfly for å holde oversikt over hvor de engelske avdelingene som var satt i land i Namsos befant seg, og da de engelske soldatene passerte Steinkjer 16. april, ble de tyske flyene ubehagelig nærgående. Dagen etter april hadde et tysk speiderfly lavere høyde enn kirketårnet på torget, og streifet taket på Kaffistovagården før det fikk mer luft under vingene og forsvant bak Oftenåsen.
Evakuerte gamle og syke
Det var «Kaffistova-streiken» som fikk rådmann Johan T. Kokaas til å reagere. Han skjønte alvoret, og iverksatte byens evakueringsplan.
Først ut av byen var alle som bodde i nærheten av de to broene i sentrum. Deretter ble aldersheimen evakuert til Ogndal. De syke og fødende ble flyttet til et midlertidig lasarett på Fagerheim skole. Det ble gitt ordre om mørklegging, hovedstrømmen ble utkoblet om natten og alle private telefoner ble avstengt.
18. april kom den engelske Lincolnshirebataljonen til Steinkjer og opprettet hovedkontor på Grand hotell. Dette fanget selvsagt de tyske speiderflyene opp, og byens skjebne var forseglet. To dager senere, på Hitlers bursdag 20. april, passerte et stort antall tyske bombefly over luftrommet i Steinkjer. Målet var Namsos.
Steinkjer under angrep
Mens kirkelokkene i Steinkjer slo alarm, samlet den 181. tyske infanteridivisjon troppene i Trondheim og satte kurs mot Steinkjer med 3500 soldater. Tyske fartøy gikk gjennom Skarnsundet, og på Kirknesvågen satte de av to bergjegerkompanier med 400 soldater som raskt rykket fram mot Sandvollan og Straumen.
Tidlig om morgenen 21. april meldte Dragonregiment nr. 3 at skvadronen på Verdalsøra hadde åpnet ild mot tyske tropper. Tidlig på formiddagen hørtes uhyggelig knitring fra mitraljøser på Sandvollan. Det var lyden av den første trefningen på landjord mellom tyske og allierte soldater under 2. verdenskrig.
Kampene som var i gang rundt Steinkjer var en krig mellom stormaktene Tyskland, England og Frankrike med de norske soldatene som «kjentmann». De franske troppene var imidlertid så dårlig utstyrt med tanke på snøføre og kom aldri lenger sør enn på fjellet i Namdalseid/Sprova før de måtte gjøre retrett mot Namsos. (Artikkelen fortsetter etter bildene).
Tvangsevakuering
Det var under kampene på Sandvollan at Steinkjer ble tvangsevakuert og tømt for folk. Alle som ikke hadde viktige oppgaver måtte snarest forlate sentrum, og det var ikke tid til å gjøre omfattende pakking. Kun de viktigste eiendelene og noe mat ble med i ryggsekken – og det var raskest mulig veg ut av byen – enten med hest, sykkel eller til fots. Militæret hadde nemlig gjort beslag på de aller fleste bilene.
Rundt klokken 12.30 slapp tysk fly de førte brannbombene over Steinkjer. De traff Nordbottengården på Nordsia. I nabogården, i kjelleren på Samvirkelaget, satt en hel del folk som ikke hadde rukket å ha kommet seg ut av byen før bombeflyene kom. Det var nok bare tilfeldigheter og flaks at det var Nordbottengården og ikke Samvirkelagsgården som ble truffet først.
et var vår og klarvær over Steinkjer, og bombingen fortsatte med kun små oppholdt til omtrent klokken 19.00. Flere hundre brannbomber hadde pulverisert Steinkjer, og tyskerne hadde jaget engelskmennene nordover. Bombingen var effektiv, og det ble en enkel oppgave for de tyske soldatene å gå inn i den tomme ruinbyen for å sikre seg kontrollen.
Skyldte på månen
Trykkmaskinene i Steinkjer var brent ned og de lokale journalistene var evakuert. I Trondheim hadde okkupasjonsmakten tatt over den den frie presse, og den 22. april meldte en av Trondheimsavisene at de hadde fått en del spørsmål om et intens brannskjær på nordhimmelen kvelden før. Avisen kunne berolige sine lesere med at «vi har anstillet undersøkelser og kan berolige alle som måtte ha sett lysfenomenet med at der ikke har funnet noen brann sted i Trøndelag».
12 mil unna hadde Steinkjer gått opp i flammer, men avisen skyldte på månen: «Dermiot laget månen søndag kveld og i natt vakre lysvirkninger på det underliggende skylag – og månen har jo til alle tider hatt en egen evne til å sette fantasien i sving – særlig hos litt overspente mennesker.»
Storparten av det internasjonale pressekorpset satt fast i Storlien, og fikk ikke reise over grensa til Meråker. Dermed kom de seg aldri nære frontlinjen. Unntaket var den amerikanske journalisten Leland Stowe. Han reiste til Gäddede og ble med en Røde Kors-kolonne over Lifjellet.
Ved hjelp av private sjåfører kom han seg først til Grong, hvor han møtte flere journalist som var på tur motsatt veg. Videre gikk turen sørover via Snåsa og Kvam til Asphaugen og det engelske hovedkvarteret på Asp. Her møtte han den svenske fotografen Paul Melander, som også hadde opplevd det samme: Å bli forlatt av sine kollegaer som flyktet over grensa til Sverige da krigen kom for nære.
Så de første bombene falle
Stowe og Melander var fast bestemt på å finne frontlinjen, og da de rundet Eggevammen falt de første bombene over byen. De tok seg ned til Nordsia mellom første og andre bomberaid, før de måtte gjøre retrett tilbake til Asphaugen.
Dermed ble Stowe og Melander de eneste reporterne som kunne gi verden øyenvitnebeskrivelser om hva som hadde skjedd i Steinkjer. Mens de andre krigsreporterne satt i Gäddade og Storlien og telefonerte redaksjonene om det som skjedde flere titalls mil unna, var Leland Stowe og Paul Melander der hvor det faktisk skjedde. Stowes artikler ble trykket i Chicago Times og mange andre amerikanske storaviser, og Melanders bilder av bombingene av Steinkjer ble brukt av de aller største pressebyråene.
Ofret sine liv i kamp på fremmed jord
Historien de fortalte var brutal. Steinkjer var ødelagt og tapt til fienden. De siterte engelske soldater som beskrev kampene som nedslakting av de allierte. Stowe noterte «Dette var ikke bare et nederlag. Det var en flukt! Bak flukten lå det en kolossal, nesten ufattelig, bommert. Disse mennene var ofrene.» Han viste til de unge soldatene som var satt i stikken i et fremmed land og ofret livet mot den tyske overmakten.
Sivilbefolkningen i Steinkjer kom seg i sikkerhet før byen ble lagt i ruin. Ingen sivile omkom under den tyske bombingen av Steinkjer, men byens befolkning hadde mistet sine trygge hjem i en krig som tilfeldigvis eskalerte til voldsomme kamper mellom stormaktene – rett utenfor stuedøra.
Kilder: Steinkjerarkivet, Olav Hougen (Bombesøndagen – da Steinkjer kom i krigssonen), Erling Koldaas (Opptakten til Bombesøndagen) og Lars Lilleby Macedo (Leland Stowe – journalisten som havnet i skuddlinjen).
Alle foto: Steinkjerarkivet, Foreningen Gamle Steinkjer, Egge historielag og samlingene etter Paul Melander, Sigurd Hegdahl og Bernt Flikke.