Forfatter: admin

Skrevet av Aud Tangvold (født Hegle)

Aud Tangvold (f. Hegle) vokste opp i Påssåbyen (i det som i dag er Eirik Jarls gate) sammen med sine foreldre og syv søsken. 21-åringen var ansatt ved Rikstelefonen i Steinkjer, og her beretter hun om sine opplevelser etter at hun om morgenen 21. april møtte på jobb.

Søndag 21. april skulle jeg på vakt på Rikstelefonen klokken åtte om morgenen. Som vanlig ble jeg stoppet i ytterdøren av en norsk soldat med gevær, for å vise legitimasjon. De norske soldatene hadde vært hos oss en stund, og de siste dagene hadde det også kommet engelskmenn.

Ved 10-tiden fikk jeg beskjed om å gå hjem og skifte klær. Ta på knickers, beksømsko, genser og anorakk, ta med ryggsekk med ekstra genser og matpakke. Da jeg kom tilbake igjen i min nye mellomblå knickers og hvite hjemmestrikkede jakke med rosebroderier, sier den ene engelskmannen:

   – Oh, very nice!

Det var jo et lite lyspunkt i den utrivelige situasjonen. Engelskmennene hadde oppdaget norske karameller, som de tydeligvis likte meget godt. De hadde kjøpt kjempestore poser, og kom og spanderte på oss.

Tyske bombefly kretset over byen, og engelskmennene spurte om vi var redde. Nei, det var vi ikke.

  – Vet dere ikke at det der er tyske bombefly?

  – Jo, ja, vi skjønte jo det, da.

  – Om vi ikke var redde?

  – Neeei, vi var ikke redde…?

Da forsto nok soldatene at vi ikke skjønte alvoret; at vi ikke ante hva dette innebar.

Ingeborg Larsen på telefonsentralen mente at de norske soldatene måtte få vite hva de skulle gjøre i tilfelle bombing, så hun ringte Regimentskontoret og snakket med fenrik Sterten. Han var fra Rissa, og satt på samme kontor som min far. Han svarte på sin sedvanlige trauste og sindige måte:

– Vente De bombing da?

En halvtime senere falt bombene.

– Kom dere av gårde

Vi fikk ordre om å forlate Rikstelefonen etter å ha vist engelskmennene hvordan de skulle sette seg i forbindelse med strategisk viktige punkter på telefonlinjene i området. Beskjeden var at vi måtte komme tilbake etter bombinga, men det ble det naturlig nok ikke noe av.

 Vi kom ikke lenger enn til hjemmet vårt i Påssåbyen før den første bomben falt. Vi var tre søstre Hegle og to søstre Hovik. Livredde sprang vi ned i kjelleren, og sto der og hørte på det forferdelige levenet av bombene. Vi fant ut at det måtte være tryggest å stå inntil kjellermuren. Men så kom en smell så kraftig at muren svaiet, og vi for opp av kjelleren igjen. Akkurat da kom Tormod Brosveet og Trygve Lorvik opp bakken. De hadde sittet i kirken og ringt med klokkene, som skulle signalisere flyalarm. Brosveet sa at steinene hadde flydd rundt ørene på dem der nede, og de hadde fått beskjed om å komme seg ut av byen med en eneste gang. Vi sa at vi tenkte oss tilbake på jobb, siden det var et lite opphold i bombingen akkurat da. Da fikk vi til svar:

 – Det var siste ordre fra høyeste hold: Kom dere ut av byen.

Da var det bare å begynne å gå oppover Holtanbakken og mot Ogndal. Da vi kom opp til Utviks hus fikk vi se årsaken til det ekstra kraftige smellet som skremte oss opp fra kjelleren hjemme. Utviks hus hadde fått en fulltreffer. Jeg glemmer ikke det synet: Huset var delt i to, og møbler, kjøkkenutstyr, senger og sengeklær hang utover, sammen med restene etter vegger, gulv og vindusrammer. Huset ved siden av var gjennomhullet av splinter.

Da vi kom opp til Guldbergaunet kom det en lastebil fra Ogndal som fraktet folk ut av byen. Sjåføren snudde, og vi jumpet opp på lasteplanet. Der sto det en kasse, og jeg satte meg på den. Det kom også to gamle mennesker gående samtidig med oss, en dame og en mann. De hadde gått fra Trana gamlehjem, og var tydelig preget av opplevelsen med bombingen. De ble hjulpet opp på lasteplanet, og plutselig kom mannen og satte seg i fanget mitt. Jeg ble naturligvis veldig pint av latter, men jeg klarte å holde meg alvorlig og lot ham bare sitte.

Vi skulle til Marie Haugen Andersen og Rolf Andersen. Heimen deres lå like nedenfor Vibe gård. Vi hadde fått mor av gårde dit da det ble tvangsevakuering. De var meget hyggelige mennesker. Det var fullt hus der, men alle ble tatt godt imot med gode ord, mat og losji for natten. På rommet der vi skulle ligge var det to senger. Min mor fikk ligge i den ene og fru Lønseth i den andre. Vi var også mange ungdommer, og vi måtte ligge på gulvet. Vi lå så tett at hvis en ville snu seg, måtte alle snu på kommando. Dette skapte naturligvis mye latter og leven blant så mange ungdommer. Da kom det fra fru Lønseth:

 – No må det bli stilt på dåkk ungdomman!

Da roen endelig hadde begynt å senke seg på loftet, kom dette hjertesukket fra mor i den andre senga:

– Nei, at æ skoill no vask på kvisten!

Dermed brøt latteren ut igjen for full kraft. Huset vårt hadde jo brent ned samme dag, i likhet med de fleste andres, men akkurat i det øyeblikket var det godt å få le litt oppi alt det tragiske. Hadde det ikke vært for galgenhumoren, hadde vi nok blitt tullete hele gjengen. Latteren stilnet imidlertid fort igjen, da det begynte å gå opp for oss at vi hadde mistet alt vi eide.

Fortsatte flukten

Neste morgen var det stille, rolig og godt. Om enn så lenge. De tyske bombeflyene kom jo tilbake mandag, og da de bombet på By falt bildene ned av veggen hos Andersen. Om kvelden ved 19-tiden kom det en gutt inn døra. Han var sendt med beskjed om at vi måtte komme oss vekk derfra. Tyskere var på vei; de hadde skutt Midjo gård i brann – som kjent døde det to eldre damer der den dagen. De brant inne. Det var Petra Haugseth, som hadde vært bestyrerinne på Telefonsentralen i mange år, og hennes gamle mor.

Min far, som var avgått offiser på Steinkjersannan, hadde meldt seg frivillig og var ved Nold i Kvam. Før han reiste hadde han sagt til mor at hvis vi skulle bli nødt til å forlate byen så måtte vi forsøke å få med oss et skrin hvor han hadde viktige papirer, både for Telefonsamlaget og privat. Dette skrinet var av stål, og det viste seg snart at det var alt for tungt til å bæres av to unge piker til fots i dyp snø. Og naturligvis fant vi ikke nøkkelen. Da tok Andersen øksa og slo opp lokket så vi fikk med oss papirene. Så startet vi på vår nattlige vandring opp igjennom Ogndal.

Veldig mye snø, ikke så godt brøyta vei, bak oss brant Midjo og resten av byen, og vi hørte skyting fra flere steder. Det var i det hele tatt nokså trist.

Da vi kom til Røysing gikk mor inn til noen hun kjente og fikk låne telefon. Hun ringte til Erik Kvarving på Grøtan gård i Støa, og spurte om vi kunne komme dit, og fikk til svar at vi var hjertelig velkomne. Så spurte hun mannen der i huset om han kunne kjøre oss med hest oppover, og det var naturligvis i orden. Sleden var liten, men mor fikk sitte på hele veien. For oss andre ble det å gå og få sitte på skiftevis, for det var flere flyktninger etter veien som kunne trenge skyss. Jeg var ung og sprek, bare 21 år gammel, så jeg gikk hele veien. Det ble til sammen to mil med trasking på meg den natten. 

Vi kom frem hos Kvarving ved halv to-tiden om natten, til en gård hvor det var stappfullt av folk.  Selv om det var midt på svarte natten ble vi ønsket velkommen av Borghild og Erik Kvarving, de hyggelige eierne av gården. Mor fikk ligge i en seng denne natten også, og fru Kvarving sa til oss tre søstrene:

– Dere kan legge dere på gulvet foran ovnen, for det er litt varme igjen i den ennå.

Dette var i stua, hvor det allerede lå folk rundt omkring. Min søster Solveig og jeg så begge i det dunkle lyset at det var matter på gulvet. Vi ble enige om å flytte på disse mattene så vi kunne ligge på dem. Men vi fikk ikke tak i noen matter; det var bart plankegulv vi krafset på. Da ble jeg for alvor redd, og trodde virkelig at vi var blitt tullete i hodet begge to. Det ble stille, ingen av oss sa noe. Det var veldig mørkt på grunn av blendingspåbudet, så det var bare så vidt vi kunne skimte hverandre der inne. Jeg la meg ned og dro anorakkhetta over hodet, jeg følte at jeg måtte gjemme meg. Min søster Solveig la seg også bare rett ned, jeg vet ikke hva hun tenkte, men hun ble veldig stille.

Neste morgen, da det var blitt lyst, ble mysteriet med mattene løst. Mannen på gården, Erik Kvarving, var en dyktig maler og hadde mange nydelige bilder. Det viste seg at han hadde malt dekorative matter rett på gulvet.

Skrevet av Bergljot Susegg

Landet var i krig. Tyskerne hadde i løpet av natta til 9. april invadert Norge. Det var vel mange som ikke helt forsto hva dette innebar, og konsekvensen av det som hadde skjedd.

 Men vi skulle etter hvert få forståelsen av hva krig betydde.

Lørdag 20. april. Det lå spenning i luften og mye folk var i byen – sikkert for å hamstre mat og andre nødvendighetsartikler.

Flyalarmen ulte hele dagen, og flyene fløy lavt over byen. Få søkte tilflukt i tilfluktsrommene. Heldigvis ble det ikke sluppet bomber denne dagen.

Søndag 21. april. Far hadde båt så han hadde rodd innover til byen. Da vi bodde på Sneppen gikk han heim for å hente noe, men han fikk visst ikke med seg så mye. Da han kom tilbake til fjæra sto Ela Schive der og hun ble med båten utpå elva. Dette var like før bombene begynte å falle, og det var et hell at de berget livet da brua ble bombet og hele byen sto i brann. Far snakket lite om det som skjedde mens de lå ute i elva, men de forsto etter hvert at det eneste fornuftige var å komme seg unna. Og det ble utvilsomt en hard tur over fjorden med den brennende byen bak seg.

 Hellet var at folket i byen hadde kommet seg i sikkerhet. Spredt ut over Egge, Kvam Sparbu, Ogndal, Henning og Beitstad. Før krigen var jeg hushjelp på Midjo gård. Flere var evakuert dit, men gården ble skutt i brann og to damer omkom.

Min forlovede fant fram skiene og starta sammen med Kåre Røli på tur til Oftenåsen. De ble lenge borte, men vel tilbake kunne de fortelle at Sneppen var spart den dagen. Mandag 22. april kom de tyske flyene tilbake med flere bomber, og noe av det som sto igjen på Sneppen ble rammet. Synet som møtte oss fra Lerkehaug tirsdag 23. april vil jeg aldri glemme.

En historie hører med i alvoret: En kar fra en av bygdene var i Steinkjer, og her hadde han fått tak i en sekk havregryn. Han kom pesende opp bakken heime, overlykkelig over fangsten. Han traff naboen på gårdsplassen, som hadde følgende hilsen:

– Jeg synes synd på deg, Ola, som skal sitte alene og spise havregryn når vi har flyttet til kirkegården!

Skrevet av Odd-Leiv Strugstad

Min far var forretningsfører for kretssykekassen som trygdekassen het den gangen, og hadde kontor i kommunegården. Den lå på hjørnet av Kirkegata og Ogndalsveien (dagens navn), der hvor Grand hotell ligger i dag.

På grunn av verdenskrigen som hadde startet, Finlandskrigen som var i gang og den spente situasjonen som rådet, hadde far fått laget en kiste i metall. Den var stor nok til å oppbevare de viktigste protokoller og papirer fra kontoret med tanke på brann eller eventuell evakuering.

Søndag 21. april var vår familie på Øvre-Lein i Sparbu, hos mine besteforeldre. Da de voksne etter hvert forsto hva alle flyene som passerte lavt over gården hadde til hensikt, tenkte far blant annet på kisten som sto ferdigpakket på kontoret. Han bestemte deg for å dra innover til byen. Det var for utrygt å bruke riksvegen, så han la i veg til fots mot Heistad, ned Bjønnabettet og kom til Hafstad. Der fikk han med seg Ole J. Hafstad med hest og vogn. Da de kom til byen var det akkurat en pause i bombinga, og det var en grei sak å få kisten ned på vogna. Mange hus sto allerede i brann, men husene i Kirkegata var foreløpig uskadd.

Vi bodde i gården til Sparbu og Egge Sparebank, som lå på hjørnet av Kirkegata og Torggata. Selv om gården fortsatt sto uskadd vurderte de faren for stor til å ta seg inn dit, etter som det var fly på veg mot byen igjen. Kisten ble kjørt til Hafstad og plassert i et uthus der.

Far kom utpå dagen tilbake til Lein, men fikk ikke ro i kroppen etter det han hadde sett i Steinkjer. Han fikk med seg min onkel. Han hadde personbil, og de dro av gårde til Steinkjer igjen. Det var mye snø og dårlige veger for bilkjøring. Som situasjonen var, måtte de ta omveger for å komme fram. Da de kom til Steinkjer i kveldingen var de fleste hus i Kirkegata brent ned eller sto i flammer, men kommunegården nærmest Sannan sto fortsatt. Av den grunn kunne de i ro og mak tømme kretssykekassen for løsøre. Jeg kan fortsatt huske bilen fullstappet av protokoller, bøker, papirer m.m.

Det hadde vært en strabasiøs biltur fra Steinkjer om kvelden, De måtte kjøre om Bruem, Rølia, via Henning for å komme fram til Lein.

Protokollene og papirene fra trygdekassen var til god nytte da kommunen skulle prøve å rekonstruere opplysninger som hadde gått tapt i brannen. Fra høsten 1940 delte vi en leilighet i 3. etasje i Sannanbygget, og som nærmeste nabo hadde vi rådmann John T. Kokaas. Jeg kan huske at leiligheten til Kokaas fungerte som administrasjonskontor for byen den første tiden etter brannen.

Skrevet av Morten Stene

Sigurd Hegdahl var først og fremst baker. Men han var så mye mer: Sjøllært musiker, bilpioner og samfunnsaktiv på mange måter. Han hadde en stor bekjentskapskrets og var sosial og jovial overfor alle. Og viktigst i denne sammenheng, en ivrig og dyktig amatørfotograf, og mer enn noen annen sørget han for å dokumentere de dramatiske aprildagene i 1940. Han var også flittig i sving med kameraet gjennom krigsårene og under frigjøringen i 1945.

Sigurd Hegdahl ble født 23. desember 1908 i Steinkjer. Han var sønn av baker Sivert Olaf Hegdahl og Anna Nonstad. Gift med Else Blytt Reimers (11. september 1913–21. november 1991). De fikk tre barn: Bodil, Finn og Randi. Hegdahl døde 4. desember 1971 i Steinkjer, og er begravd i Steinkjer gravlund.

Baker

Sigurd Hegdahl begynte i O. Hegdahl bakeri & konditori hos sin far i 1922, og gikk i bakerlæra. I 1931 gikk han Konditorskolan i Skjøvde, Sverige.

 Som fagmann var han høyt respektert. Hans sirupskake og prostinnekake var faste ingredienser for mange i Steinkjer til jul. Han tok senere over bakeriet sammen med sin bror Arne Hegdahl, og arbeidet i bedriften til 1960.

 Dagene etter bombingen bakte han brød i kjelleren heime og solgte dem på trappa.

Fotograf

Hegdahl var svært interessert i foto og film. På dette området var han en lokal pioner. Han var med som fotograf under oppgjøret på Falstad sammen med fylkesmann Lindboe.

Hans mange bilder fra bombinga av Steinkjer, av ruinbyen og gjenreisinga er en unik dokumentasjon av en viktig steinkjerhendelse. Hans mest unike bildeserie utenfor Steinkjer er av rivingen og nedgravinga av nazistøtta på Stiklestad i 1945.

Musiker

Hegdahl hadde ingen formell musikkutdanning. Interessen for musikk fikk han mens han gikk på skolen.

Han startet musikerkarrieren i Steinkjer guttemusikk. Da han og kameratflokken vokste fra guttemusikken, startet de Steinkjer ungdomskorps i 1925 (Steinkjer janitsjar i dag). Han spilte kornett i ungdomskorpset. 

Under krigen var han aktiv i Steinkjer danseorkester hvor han spilte altsaksofon. 

Hegdahl var også medlem i Inntrøndelag symfoniorkester som hadde sin storhetstid på 50-tallet under dirigent Thorbjørn Dahl. Han spilte også trompet i Orkesterforeningen i Steinkjer.   En periode drev han også salg av korpsinstrumenter. Han var musikklærer og skrev tekster til Steinkjer Mannssangforenings revyer.

Sammen med blant annet Erling Aune og Johan Magnus Schei var han med og startet skolekorpset på Moen skole i Sør-Beitstad. 

Eventyreren

Hegdahl var på mange måter en eventyrer. Han var glad i å lese og se filmer om reiser og oppdagelser.  I 1924 var han med Stenkjær Speidertropp på landsleir i Hamar. Da han var 45 år tok han sommerjobb på S.S. Stavangerfjord.

Han var tidlig interessert i biler. Den første bilen han hadde var en Essex. Allerede i 1934 var han medlem av Norges Automobilforbund. Familien var ofte på bilturer. Enten på besøk til slekt og venner, eller søndagskaffetur til Væres flystasjon eller tur rundt Snåsavatnet.

 Hegdahl var medlem av Foreningen Norden og Røde Kors. Under krigen var han sjåfør på «Maggie», ambulansen til Røde kors. Han fulgte veldig godt med på hva som foregikk av krigshandlinger. På stua hang et stort kart og der var det små svarte flagg som viste hvor det var kamper.

Hegdahl var også friluftsmenneske. Han var flink med dyr og fugler. Han plystret som fuglene og kommuniserte med bokfinken. Han hadde trekkhunder og var glad i å fiske. Familien bygde hytte i Sør-Beitstad under krigen.

Mellom alle aktivitetene rakk han også å være familiemann – både far og bestefar – steinkjerpatriot og fast inventar på SI&FKs fotballkamper på søndagene.

Her er noen av bildene etter Sigurd Hegdahl:

Kilder

Hegdahl, Per Asbjørn, (2004). Orkesterforeningen i Steinkjer. I dur og moll. Steinkjer: Foreningen gamle Steinkjer

Hegdahl, Arne & Per Asbjørn Hegdahl (2001). O. Hegdahl bakeri & konditori. SteinkjerSaga nr. 1/2001, ss.2–8

Berg, Olaf (1984). Håndverkere i Steinkjer II. Steinkjer: Foreningen gamle Steinkjer

Informanter: Dagfinn Hegdahl, Knut Jørgen Nonstad, Bodil Reimers.

Skrevet av Bård Rannem

Fra Tysklands angrep på Norge 9. april gikk det 12 dager til Steinkjer ble bombet den 21. april. I denne tiden merket vi på gården Rannem (like sør for Lerkehaug) lite til krigen. Det gikk en masse rykter, for det var vanskelig å få sikker informasjon.

Før krigen var det svært lite flyaktivitet over Trøndelag. Etter det tyske angrepet 9. april ble det stor flyaktivitet, og den var økende dag for dag. Dette var noe nytt som opptok oss sterkt, og som virket skremmende. Etter hvert ble vi vant til de tyske flyene, og vi anså dem ikke som noen fare for oss. Som 14-åring forsto jeg ikke hva krig innebar – jeg syntes nok det var litt spennende. Men snart skulle jeg lære at krig var noe forferdelig.

I dagene etter invasjonen ble det ikke gjennomført tvungen evakuering av Steinkjer. Men mange som hadde slekt og venner på gårdene rundt byen flyttet dit, da man anså garnisonsbyen Steinkjer som et utrygt sted å være. Hit til Rannem kom det flere familier, slik at vel 20 personer bodde på gården. Det kommunale evakueringsopplegget forutsatte flytting til Ogndal, da man anså det som lite sannsynlig at det skulle komme til kamper der.

Til oss kom blant annet kaptein Eidsmos familie. Jeg tror det var 16. april at Eidsmo kom hit med beskjed om at hans familie måtte flytte straks, og at vi alle burde overveie å evakuere. Han anså det som sannsynlig at tyske tropper ville rykke fram over Stiklestad og langs riksvei 759 mot Steinkjer. Da var det stor sannsynlighet for at det ville bli kamper i dette området.

Kaptein Eidsmo var stabssjef ved Brigadekommandoen, og hans vurdering av situasjonen måtte derfor tillegges stor vekt. Husets folk og ingen av dem som hadde evakuert hit ville flytte, men far anså situasjonen så alvorlig at han bygget et provisorisk tilfluktssted i Ofentåsen, noen hundre meter fra gården. Dit ble det fraktet en ovn og lagret ved, hermetikk og spekemat. Dette stedet ble det ikke bruk for, og det ble revet utpå sommeren.

Flyaktiviteten økte for hver dag og var spesilet stor 20. april. Søndag 21. april satt vi som vanlig og spiste middag ved tolvtiden. Da hørte vi uvanlige lyder og smell. Vi sprang ut, og så at bombene falt og røyk og flammer slo opp fra byen. Hvor store ødeleggelsene var kunne vi ikke se. Ingen tenkte på at det kunne være farlig å stå ute og se på bombingen. Vi kunne ikke tenke oss at flyene ville skyte på folk, men senere skulle vi få merke at det kunne de gjøre!

 Ut over ettermiddagen kom det flyktende folk, men de fleste dro forbi. De ville nok komme seg i sikkerhet lenger unna bombehelvetet. Om kvelden var det meget trykket stemning, da alle som var evakuert hit hadde hus og heim i Steinkjer. Om kvelden dro et par av Klevenfamiliens medlemmer til byen for å se om det var mulig å redde noe. (Se egen artikkel av Anne Margrethe Spillum, f. Kleven).

Mandag morgen var det stille, men fortsatt steg det røyk opp fra byen. Utpå dagen kom flyene tilbake og bombingen fortsatte. Vi gikk ut for å se på, men kom oss fort inn i kjelleren da det ble skutt mot oss fra flyene. Den eneste skade skytingen medførte var at en del takstein ble ødelagt, men ingen personer kom til skade.

Flere flyktninger kom forbi, og jeg husker at en eldre dame kom inn. Hun var nok sjokkskadet, og ropte:

– Det er farlig ute, flyene skyter på oss!

Far sa hun måtte bli inne sammen med oss, men hun svarte:

– Jeg må videre, og jeg har paraply så jeg greier meg.

Hun slo opp paraplyen og dro på dør. Hun overlevde den videre ferden, så paraplyen virket kanskje.

 Krigshandlingene ved Røskje, Krogs og Vist hadde vi ikke kjennskap til på dette tidspunkt, men at tyske tropper rykket inn i Steinkjer fikk vi raskt melding om. Vi var redde for de tyske troppene, og de nærmeste dagene holdt vi oss hjemme.

Min kone Oddny (f. Lynum) forteller om bombesøndagen:

-Vi hadde evakuert til vårt sommersted i Sør-Beitstad. Bombesøndagen skulle far ha gudstjeneste i Egge kirke. Det ble en amputert gudstjeneste med bare en tilhører. Det ble satt i gang tvungen evakuering, men ikke alle hadde kommet seg ut av byen. Da bombene begynte å falle, hadde far en tanke i hodet: Å redde kirkebøkene. Han kjørte ned mot byen, men ble stoppet av noen eldre damer som måtte ut av byen. Han snudde og kjørte dem i sikkerhet, og dette gjentok seg da han på nytt forsøkte å komme seg ned til sentrum. Da han endelig kom ned til Nordsia og skulle over elva, var det for sent – Steinkjerbrua sto i brann, og litt senere gikk kirkebøkene med i flammehavet da kirken ble truffet. Men det var viktigere å redde mennesker fra flammene enn kirkebøkene, og det var en meget lettet familie som fikk far tilbake i god behold.

Skrevet av Lars Lilleby Macedo

Journalistisk teft og et vanvittig pågangsmot førte den amerikanske journalisten Leland Stowe til Innherred de dramatiske aprildagene i 1940. Han var som eneste journalist i frontlinjen ved Steinkjer da tyske bombefly la Steinkjer i grus søndag 21. april 1940. Sammen med bildene til den svenske fotografen Paul Melander kaster Stowe sine artikler nytt lys over krigshandlingene i Nord-Trøndelag 1940.

Da tyskerne var på full fart gjennom Nord-Trøndelag i april 1940, skulle alliert hjelp fra franskmenn og briter være redningen for norske styrker som kjempet tappert mot den tyske overmakten. Allierte tropper ble landsatt i Namsos den 16. og 19. april og skulle etter planen stoppe den tyske framrykkingen og gjenerobre Trondheim med en rask og effektiv knipetangsmanøver.

I en krig er sannheten det første offeret. Det finnes mange forklaringer og historier om hva som egentlig skjedde i Nord-Trøndelag i aprildagene i 1940. Vi vet at det norske forsvaret slet med mobiliseringen og var totalt uforberedt på en tysk invasjon 9. april. Det var sannsynligvis både uorden og forvirring i Nord-Trøndelag under mobiliseringen den 10. april 1940. Det fortelles om mangel på både klær, ammunisjon og våpen. I en dagbok fra 11. april 1940 har eieren notert at de øvde på krig etter mobiliseringen på Steinkjersannan. Øvingen foregikk med kjepp i stedet for gevær – det var ikke nok våpen til alle som ble mobilisert.

Media spiller også en viktig rolle når krig herjer. Virkeligheten skal gjengis for en hel verden. Kampbildet skal tegnes – framgang og tap skal rapporteres.

Etter det tyske angrepet ble norsk presse raskt satt ut av spill, og i England satt regjeringen og fortalte folket at tyskerne snart ble slått i Norge, og at det kun dreide seg om et tidsspørsmål før de tyske troppene ble jaget tilbake til Tyskland. Det var en grell løgn.

Advarte mot Nazi-Tyskland allerede i 1933

Den amerikanske journalisten Leland Stowe hadde advart mot Nazi-Tyskland allerede sommeren 1933. Han hadde vært i Tyskland og var sjokkert over nazistenes aggressive militarisme og skrev en rekke advarende artikler. Disse artiklene fikk aldri innpass i amerikanske aviser. Redaktørene mente han overdrev og kunne ikke tro at Tysk•land var i ferd med å bygge opp en slik militær styrke som Stowe advarte mot. I begynnelsen av april 1940 var Leland Stowe i Stockholm og hadde egentlig planlagt å reise til Riga. Ved en ren innskytelse dro han i stedet til Oslo, og tirsdag 9. april våknet Stowe opp til tyske bombefly og ble øyenvitne til at de tyske troppene inntok Oslo.

Leland Stowe reiste fra Oslo og til Stockholm for å finne et fly som kunne ta han tilbake til statene. I Stockholm fikk han høre at de allierte ville sette i land tropper i Namsos og møte den tyske motstanderen i Nord-Trøndelag. Han fikk fortalt at de aller fleste internasjonale journalistene ville ta seg fram til Storlien for å krysse grensen til Norge ved Meråker. Problemet var bare at svenske myndigheter nektet journalistene i Storlien å ta seg over til Norge.

Fra Stockholm til Gäddede

Via Stockholm reiste Stowe rett til Gäddede på ren intuisjon. Herfra klarte han å ta seg fram til frontlinjen på Innherred. Dette kommer godt fram i artikkelen som New York Post publiserte den 26. april 1940:

«Dette er den eneste øyenvitnerapporten om det første kapittelet av de britiske ekspedisjonstroppenes framrykking nord for Trondheim. Det er en bitter, desillusjonert og nesten utrolig historie. Den britiske styrken som skulle feie ned fra Namsos, besto av en bataljon av «Territorials» og en bataljon av kongens egen «Royal Light Infantry». Disse utgjorde færre enn 1500 mann. De ble dumpet i Norges dype snø og aprilslaps uten en eneste luftvernkanon, uten en skvadron støttefly, og uten et eneste stykke feltartilleri. De ble kastet i snø og gjørme til den 63. breddegrad for å bekjempe erfarne tyske soldater, hvor de fleste er veteraner fra den polske invasjonen og i tillegg utstyrt med de mest destruktive av moderne våpen. Det store flertallet av disse unge engelskmennene hadde i gjennomsnitt bare ett år militærtjeneste. De har allerede betalt en høy pris for en stor militær blunder som ikke ble begått av deres umiddelbare kommando, men i London. Hvis de ikke får store forsyninger av anti-luftvåpen og tilstrekkelig forsterkninger i løpet av noen få dager, vil restene av disse to britiske bataljoner bli nærmest tilintetgjort. Her er den forbløffende historien om hva som har skjedd med den tapre lille håndfull av britiske ‘Expeditionaries’ over Trondheim: Etter bare fire dager med kamper, har nesten halvparten av denne første BEF-kontingenten blitt slått ut – enten drept, såret eller tatt til fange. På mandag ble disse relativt uerfarne og utrolig undervæpnede britiske tropper grundig slått. De ble drevet tilbake i bunnløs lidelse fra Vist, tre mil sør for den bombeherjede byen Steinkjer».

Sammen med den svenske fotografen Paul Melander var Stowe den eneste journalisten som kom seg fram til kamphandlingene i Steinkjer mens byen fortsatt ble bombet. Han ga amerikansk og engelske aviser detaljerte beskrivelser av det han karakteriserte som et alliert svik.

I sin boken «No other road to freedom», som ble utgitt i USA i 1941, forteller Stowe i detaljer om turen fra Stockholm til Steinkjer. Boken, som ikke er oversatt til norsk, bringer på banen flere nye elementer fra krigen i Norge. Spesielt er kapitlet «Mr. Chamberlain’s Chickens», hvor Stowe forteller om turen fra Gäddede til Steinkjer, interessant lesestoff.

Vi følger Stowes egen beretning: (oversatt til norsk av artikkelforfatteren):

«Den 20. april 1940 ble franske og engelske ekspedisjonstropper meldt å være i gang med å slå seg fram mot Trondheim fra Namsos. Bill Stoneman, som kjente til forholdene i Skandinavia, sendte meg en kort melding fra London om at jeg burde ta meg opp til Storlien for å møte de allierte troppene før de gikk inn i Trondheim. Dette kunne ha vært et godt tips, bortsett fra to ting. Jeg satt i Stockholm og var svært tvilende til at de anglo-franske troppene skulle nå fram til Trondheim i en slik fart som London håpet på. Det bekymret meg også at alle de andre korrespondentene hadde fått det samme tipset og sto og trippet for å passere den svensk-norske grensen ved Storlien. En grense som svenske myndigheter nektet dem å passere.

Nærmest på intuisjon fortsatte jeg med toget forbi Storlien og havnet samme kveld på en liten plass – Gäddede, cirka 20 mil nord for Storlien. Oppdraget mitt var fortsatt å henge meg på de britiske og franske troppene så fort som mulig. Nå hadde det seg slik at fjellvegen fra Gäddede til den norske bygda Lierne var brøytet fri for snø dagen før jeg ankom, og jeg var heldig og traff to lokale karer som kunne fortelle at vegen fortsatt var framkommelig. Jeg tenkte dermed at det kunne være mulig for meg å komme over grensen før alle de andre korrespondentene, som ventet på å komme over grensen via Storlien, fikk høre om denne «bakveien» via Gäddede.

Det viste seg fort at dette var mulig, men jeg var ikke den eneste som hadde funnet denne «bakveien». Tre journalister fra de tre største avisene i Sverige hadde følge av fotografen Paul Melander på bussen til Gäddede, og sammen utgjorde vi de eneste pressefolkene som hadde mulighet for å komme oss over grensen. Vi leide to biler. Vel framme ved grensen plukket vi opp to nordmenn som fortalte at de skulle hjem og verve seg. Senere fant vi ut at den ene hadde vervet seg, mens den andre ikke hadde gjort det. Jeg hadde mine tvil om han som forsvant egentlig var norsk, eller om han var en spion – for hva annet var det egentlig han kunne være?

Vi hadde en lystig svensk konstabel som sjåfør over fjellet. Da vi passerte det høyeste punktet, som ble kalt «Sibirien», kvernet bilen gjennom en smal passasje med 15 fots høye snøkanter. I slutten av april virket dette som en forferdelig mengde snø, men så fort vi kom ned fra fjellet var veien nærmest oppløst som en slush av vann og jord.

Vi kom fram til Formofoss ved midnatt. Vi tok oss fram til et stort, hvitt gårdshus som også fungerte som gjestgiveri. Vi bestemte oss for å sove et par timer og starte ferden sørover mot de franske og britiske troppene rundt klokken 0500. En nordmann som hadde kommet fra Snåsavatnet, fortalte oss at de britiske troppene var et sted på veien ned mot Steinkjer og Trondheim, og at tyskerne hadde sluppet en del bomber over området det siste døgnet. Jeg slet med å få han til å fortelle noe konkret og gikk og la meg for å sove, mens den andre journalisten i mitt følge fortsatte å spørre han ut. Jeg satte vekkeklokken på 0400 og satset alt på å nå fram til de britiske troppene. Jeg var sikker på at det var der begivenhetene og de virkelige historiene befant seg, og det bekymret meg at bilen med fotograf Melander og de andre journalistene fra svensk presse var før oss i løypa. Noen timer søvn var uansett ikke å forakte.

Jeg hadde sovet i ca. 20 minutter da jeg frenetisk ble ristet ut av søvnen.

«Du må våkne, Stowe. For guds skyld – du må skynde deg. Vi må ut! Vi må unna dette stedet umiddelbart.» «Må vi ut?» Jeg reiste meg opp i sengen og myste mot Knutsson – min medpassasjer i bilen fra Gäddede til Formofoss.

«Hør her, Stowe. Jeg sier at vi må dra tilbake til Sverige straks. Tyskerne har bombet Grong, og de er i ferd med å brenne ned hele Steinkjer. De har blåst Namsos til pinneved og nå kan de være her i Formofoss allerede om noen få timer.»

«Og så? Da er vi uansett på vei sørover. Vet du hvor britene befinner seg?» spurte jeg.

«Jeg vet ingenting om britene. Men hør på meg. Du kan ikke være en fordømt idiot og gå tyskerne i møte. Jeg hører de skyter med maskingeværene på alt som rører seg langs vegene. Blir vi værende her blir vi drept alle mann. Sjåføren vår er klar. Ta på deg klærne og kom så fort som mulig så vi får komme oss av sted.»

«Til hvor?»

«Tilbake til Gäddede, så klart. Nordmennene på gjestgiveriet slår følge med oss. Vi kan være

tilbake og telefonere våre historier allerede i ettermiddag.»

«Telefonere våre historier? Hvilke historier? Har du blitt gal, Knutsson?»

«Du forstår ikke. Nordmannen fra Snåsa vet alt om den tyske bombingen. Vi får hele historien fra han på vegen over til Sverige…»

«Hør her, Knutsson. Hvis du vil ta bilen, så skal ikke jeg stoppe deg. Jeg tok meg hit for å få kontakt med de britiske og de franske troppene, og jeg akter ikke å dra tilbake til Sverige uten å ha sett en eneste britisk eller norsk soldat.»

«Du er gal, Stowe. Du blir drept. Tyskerne skyter alle. I morgen slåss de akkurat her, og da vil det gå deg ille. Hør bare på alle togene med tropper som passerer oss.»

«Troppetog? Hva – hvor?» Jeg reiste meg opp i senga.

«Sikkert. Tog med britiske styrker har passert oss i hele natt.»

«Hvorfor i all verden sa du ikke det umiddelbart?» Nå hadde faktisk den svenske journalisten fått meg forarget. «Hvis dette virkelig er troppetog, håper jeg at jeg kan gå sammen med de britiske troppene ut av dalen. Kom igjen – dette må vi finne ut av.»

«Vi kan ikke gå nære stasjonen. Vi blir skutt», fortsatte min svenske kollega. Jeg for min del tok meg ikke notis av hans bekymringer og gikk ut i natten. Og ganske riktig – jernbanen befant seg like nedenfor oss. Jeg la merke til at Knutsson forsiktig fulgte etter meg, men aldri nærmere enn 15 meter. Når vi kom ned til skinnegangen, så vi verken noe tog eller stoppskilt, men to eldre norske gårdbrukere med hvert sitt gevær som sto vakt foran broen like nedenfor.

Gårdbrukerne rettet våpnene mot oss, men Knutsson fortalte hvem vi var og hvilket ærend vi hadde. Gårdbrukerne kunne fortelle at det ikke hadde passert et eneste tog de siste 24 timene. Sakte gikk det opp for min svenske venn at det var den brølende lyden fra elva som han hadde trodd stammet fra jernbanen. På veg tilbake til gjestgiveriet prøvde han forgjeves å overtale meg til å bli med i bilen tilbake til Sverige. Jeg betalte min del av for lån av bilen. Knutsson fortalte at nordmannen fra Snåsa ville sette igjen sin bil i Formofoss, så jeg kunne bruke denne hvis jeg fant meg en sjåfør. Med dette sa vi farvel og jeg gikk for å sove noen timer igjen.
Den gamle mannen som drev gjestgiveriet, ordnet en sjåfør til meg neste morgen. Det var en ung, norsk gutt som bare snakket noen få ord engelsk og tysk. Det som betydde noe for meg var at han hadde stødige nerver og var villig til å kjøre inn i krigssonen. Dermed startet vi på turen mot Steinkjer som lå i enden av cirka 15 mil med elendige veger i full oppløsning.

Halvveis til Steinkjer måtte vi stoppe og rapportere til en norsk brigades hovedkvarter hvor en britisk offiser, som var i verd med å gi opp, ga meg beskjed om å dra tilbake til Namsos for å melde meg til general Carton de Wiarts hovedkvarter.

Den norske brigaden befant seg på et stort gårdsanlegg. Plutselig kom det noen personer springende inn på tunet og advarte mot tyske bombefly som hadde retning mot gården. Vi gikk ned i kjelleren og hørte motorduren av fly som passerte like over oss. Vi visste alle sammen at hvis tyskerne hadde fått et tips om at hovedkvarteret var lokalisert her, så hadde de ikke nølt et sekund med å slippe bombene over oss og utradere en hel brigade. Flyene passerte. Nordmennene hadde vært smarte og påpasselige: Ingen biler sto igjen utenfor gården.

Jeg og min unge sjåfør måtte ta vegen tilbake til Namsos. Her ble vi på nytt møtt av lavtflyvende tyske bombefly og fikk beskjed om at vi måtte forlate Namsos umiddelbart. En norsk kommandør fortalte oss at Namsos sannsynligvis var et lite klokt sted å befinne seg i dag, og vi kunne så avgjort ikke få passere og ta oss inn til byen og de Wiarts hovedkvarter. Den neste beskjeden vi fikk, var at vi måtte returnere til Formofoss og vente til den britiske overkommandoen tok kontakt med oss.

Jeg hadde ingen planer om å vente til at noen tok kontakt med meg. Vel tilbake til Formofoss satte jeg frimodig kursen sørover igjen. «Steinkjer», sa jeg til min unge sjåfør som virkelig viste meg ekte vikingmot. Vi kjørte til Snåsa og tok den veien som gikk til høyre forbi Snåsavatnet. Her hadde tunge lastebiler kjørt opp veien på en slik måte at det var 20 centimeter med løs gjørme i hele sporet, og i midten rant det en elv med smeltevann fra snøen som april-sola hadde smeltet. Vi kjørte oss fast igjen og igjen, og ved et tilfelle hadde vi kjørt oss fast på en åpen slette da et ensomt tysk bombefly plutselig kom til syne. Vi sprang opp mot en fjellside og gjemte oss, mens vi klamret oss fast til steinene. Noen minutter senere hørte vi kraftige eksplosjoner like nord for oss. Tyskerne hadde bombet Snåsa togstasjon, som lå en halv mil bak oss.

Overalt rundt oss var isen i ferd med å slippe taket. Lunder av gran og hvit snø lyste mot oss i solskinnet. Det norske landskapet var fantastisk fint. Bortsett fra bombenes grelle ekko, virket dette å være verdens mest fredfulle sted.

Videre kom vi til et strekke hvor en gjeng med menn var i ferd med å grave bort gjørme og gjøre veien framkommelig. Vår bil hadde på dette tidspunktet satt seg bom fast i gjørma. Gjørma gikk helt opp til akslingene på bilen, og vi hadde ikke sjans til å få den løs. Arbeidsmennene sa ingenting, men store lastebiler kunne nå sannsynligvis passere.
Jeg betalte min unge sjåfør godt for jobben, tok med meg skrivemaskinen og krabbet inn i en britisk Røde Kors-ambulanse som ventet like etter veiens verste parti. Obersten som hadde ansvaret for ambulansekolonnen var en kraftig bygd mann i 50-årene. Han var en figur av den gamle sorten, og uttalte at «det var de dårligste veiene han hadde sett på over 25 år med slike jobber..»

Mer viktig var det at han fortalte meg at de britiske troppene hadde sitt hovedkvarter ved Kvam og at deres bataljons hovedkvarter lå ved Asp, noen mil sørover. Jeg skulle få skyss av en av hans seks ambulanser som skulle til Kvam. Vi kom ikke langt før to tyske bombefly kom mot oss i lav høyde. Vi løp ut i grøfta og forserte oss gjennom 50 meter med bløt snø som gikk oss til midja, og forsøkte å gjemme oss under en klynge med grantre. Vi klarte ikke å komme oss mange metrene inn i skogen før bombeflyene passerte rett over hodene våre. Verken jeg eller de norske sykepleierne og seks andre menn hadde kommet oss langt nok unna til å overleve hvis tyskerne bombet kolonnen. Heldigvis fløy de bare forbi i ekstremt lav høyde. Pilotene hadde respektert Røde Kors-flaggene som var blitt plassert på taket av ambulansene.

Vi kom fram til Asp sent samme kveld. Og hvem er den første jeg får se? Paul Melander! Han hadde jobbet i New York noen år og hadde en merkelig amerikansk slang, men han var den mest hardføre og tøffe svensken jeg noen gang har truffet.

«Vet du hva de andre journalistbomsene gjorde?» eksploderte Paul. «De snudde på flisa i dag tidlig og stakk tilbake til Gäddede. De lot meg sitte igjen alene i en snøkant nord for Snåsa. Jeg ropte at de bare kunne stikke halen mellom beina og rømme hjem. Jeg kan gå til Steinkjer om det så skal være. Jeg ga dem huden full – maken til feiginger. De kjørte fra meg. Jeg hadde ingen bil og ingen blits og var helt alene i ingenmannsland på en bedriten veistubb. Hadde de sett noen tropper før de reiste? Nei – de hadde faktisk ikke sett noen ting. De hadde hørt at Snåsa og Steinkjer var blitt bombet. Snudde Knutsson på Formofoss også, sier du? Jeg trodde aldri at en gjeng med erfarne journalister vill oppføre seg sånn.

Nå sitter de sannsynligvis i Gäddede og telefonerer store nyheter hjem til sine respektive aviser og nyhetsbyrå. Øyenvitnebeskrivelser av Steinkjer i flammer og Namsos i ruiner. Og disse karene kaller seg reportere? Hva hadde disse fjottene gjort hvis de måtte tatt bilder for å dokumentere?»

Senere fant vi ut at aviser som Stockholms-Tidningen, Svenska Dagbladet og Dagens Nyheter hadde hatt levende beskrivelser av ødeleggelsene av Namsos og Steinkjer – skrevet av reportere som aldri hadde vært nærmere enn 10 mil unna begge byene.

Vi fikk også høre at Barbro Alving hadde vært den første korrespondenten som hadde truffet de allierte troppene i Nord-Trøndelag. Hun hadde også vært i Steinkjer dagen før byen ble bombet. Man kan alltid stole på Barbro. Hun og Socialdemokratens Kurt Andersson viste seg å være verdt mye mer enn alle de andre svenske journalistene som hoppet av i fart lenge før de hadde noe å fortelle fra Namsos og Steinkjer.

Men nå var verken jeg eller Paul tilbøyelige til å gråte over våre tidligere reisekameraters elendige avhopp – uansett hvilke overskrifter de måtte skaffe seg i sine aviser. Vi visste at Stockholmspressen hadde gjort seg skyldig i en hel del med eventyr•historier fra Finland under krigen der. Kanskje skulle vi heller takke alle de andre journalistene som rømte fra Nord-Trøndelag. Nå var jeg og Paul alene ved Steinkjer – sammen med de britiske troppene. Nå hadde vi både bildene og historiene for oss selv.

De britiske troppene hadde slått seg ned i husene som lå langs vegen i Kvam. De første soldatene og offiserene vi snakket med både snakket og oppførte seg som om de var under stort press. Noe av det første de fortalte oss var: «Det vi trenger er fly – fly som er raske.»

Ja, de var gått i land i Namsos for en liten uke siden, og fronten var en plass like før Steinkjer. Men nei, de kunne ikke fortelle hvor mange tropper britene hadde i området. Du må spørre hovedkvarteret på Asp, var svaret vi fikk. Asp lå noen få kilometer sør for hvor vi befant oss, og det burde være mulig å ordne seg haik dit.

På Asp traff jeg og Melander en kjekk, men sliten, britisk major som vi klarte å overtale til å gi oss pass så vi kunne ta oss fram den siste biten til Steinkjer som nettopp var blitt bombet av tyske fly. Men det ville snart bli mørkt, så det hastet med å komme seg nedover slik at Paul kunne få tatt sine bilder. Vi presset vår lånte bil til det maksimale. Den hoppet og spratt over elendige veier, og det var ikke mulig under rådende forhold å ta seg fram fortere enn vi gjorde. Etter tjue minutter rundet vi en krapp sving over en ås og så ned på et mesterverk av den nye tid. Der, innerst i fjorden, innrammet med bjørk og hvit snø lå det svarte og rykende skjelettet av Steinkjer.

Steinkjer hadde inntil i går, som var søndag, cirka fire tusen innbyggere. Byen var nå fullstendig ødelagt. Ikke en eneste person var igjen i byen. Bare pipene av husene sto igjen og pekte som svarte, arrete fingre opp i luften. På vår høyre side slo tunger av ild ut av ruinene og svart røyk la seg utover fjorden og dekket restene av fjordisen som lå utenfor byen.

En ung britisk soldat, en «Scott», sto vakt akkurat hvor veien gikk ned til sentrum. Selvsagt hadde vi hørt skyting. Maskingeværenes smatring hørtes godt igjennom den mørke røyken og kom sannsynligvis fra åssiden like sør for byen.

– «‘The Jerries’ har en destroyer eller noe sånt liggende ute i fjorden. De beskyter oss med tung skyts», sa soldaten etter at han hadde undersøkt passene våre. «Hvis dere tenker dere ned i sentrum av byen, bør dere ikke bli mange minuttene. Det begynner å gå hardt for seg like utenfor byen og dere bør ikke bruke lang tid på å få tatt bildene», advarte han.

Vi hadde bare noen hundre meter ned til sentrum. Klokken var litt over åtte og det begynte å bli mørkt.

Mens Paul begynte å jobbe med kameraet telte jeg åtte kraftige branner i enden av byen, ned mot fjorden. Svarte, brente ruiner hadde vi på alle sider av oss. Lukten av brente bygninger rev i neseborene våre. Den var overalt. Sterk og frastøtende. Nazistene hadde brukt mange brannbomber og virkelig gjort seg flid med arbeidet.

Tussmørket gjorde det umulig for Paul å få tatt flere bilder. Vi hadde vært i byen i nesten en halv time, og vi hørte at maskingeværlydene rykket stadig nærmere. Vi konkluderte med at britene møtte hard motstand og konstaterte at skumringen til stadighet ble brutt av kraftige lysglimt og tunge skrell.

Vi måtte tilbake til hovedkvarteret på Asp. På bakketoppen like nord for Steinkjer sto fortsatt den britiske korporalen på vakt. Han kom bort til oss med et ansikt som lyste av angst og redsel. «Dere skal tilbake til vårt hovedkvarter, ikke sant? Det jeg sier nå er svært viktig. Vær så snill og finn Major Godfrey eller Major Sinclair med en gang dere kommer dit. Fortell at tyskerne kommer nærmere og nærmere. Fortell at jeg bare har sett en britisk lastebil passere. Fortell at jeg venter på instruks, og at jeg trenger det umiddelbart. Fortell det til alle offiserene dere måtte treffe. Gå så raskt dere kan!»

Vi var på vei. Paul utbrøt: «Pokker – det virker som om de virkelig er ille ute, gjør det ikke?» Jo, det gjorde virkelig det. Det kunne ikke være noen tvil om at tyskerne presset britene hardt tilbake. Kanskje ikke på alle fronter, men korporalen på vaktposten hadde så avgjort hatt rett i sine bekymringer. Hvorfor hadde bare en lastebil passert hans vaktpost? Ved hovedkvarteret på Asp sto det jo mange britiske lastebiler, halvfulle med soldater, stilt på rekke og rad. Det virket nesten som startpluggen manglet…

Vi fikk hjelp til å finne vaktpostens major. Han lå i en stol med ansiktet gjemt i frakken sin. Han hadde visstnok ikke sovet på tre døgn og var helt utslitt. Han hørte alvorlig på beskjeden vi hadde med oss fra byen, takket oss varmt for informasjonen og gikk ut for å få i gang lastebilene med soldater. Dette var «territorials», stødige, kjekke og elegante unge menn. Problemet var at når jeg så på dem, så kunne jeg ikke la være å tenke på de tyske soldatene jeg hadde sett: Profesjonelle soldater med steinansikt. Veltrente veteraner med grå uniforme. Sammenliknet med dem så disse unge britene ut som erfaringsløse rekrutter. Kontrasten var enorm, og jeg ble veldig ukomfortabel med tanken som var i ferd med å bre seg i meg. Så langt hadde jeg bare sett noen hundre britiske soldater.

Paul og jeg visste at majoren hadde langt viktigere ting å foreta seg enn å snakke med oss, så vi gikk bort og snakket med noen av soldatene. De kunne heller ikke fortelle oss noe av viktighet, så vi fortsatte ganske snart på vegen tilbake mot Kvam, hvor kolonnen fra Røde Kors hadde slått seg til ved en filmhall som skulle brukes som feltsykehus. Mens vi kjørte, noterte jeg i blokka mi: «Britene tar IKKE snarlig tilbake Trondheim.» Jeg visste da lite om hvor sann den setningen egentlig skulle bli.

Vi hadde kjørt en times tid og hadde allerede satt oss fast flere ganger i den gjørmete vegen. Vi slet oss fram mellom andre kjøretøy som hadde samme problemer som oss. I halvtitiden havnet vi bak en lastebil med britiske soldater. En britisk løytnant hoppet ut av bilen og kom bak til oss. Vi så fortvilelsen hans bare ved å se hvordan han gikk, og ansiktet hans var fullt av bekymring. Da jeg fortalte at jeg kom fra en amerikansk nyhetsavis, klarte han ikke å holde tilbake: «Vi har blitt massakrert. Det er flyene. Vi har ikke noe fly. Tyskerne har bombet oss i hele dag og beskutt vår høyre flanke fra fjorden. Det er blodig og stygt. Vi kjempet sør for Steinkjer, ved Vist. Vi hadde bare en bataljon på 600 mann. Jeg tror vi har mistet over to hundre – enten drept eller såret. Jeg vet ikke hvor mange soldater vi har igjen. Kanskje 150? Vi flykter nordover, og håper vi kan omgruppere et sted lenger nord. Vi har ikke annet å gjøre.»

Paul og jeg lyttet sjokkert til hva løytnanten hadde å fortelle. Vi hadde forlatt Steinkjer for noen timer siden. Denne mannen hadde kjempet like sør for Steinkjer. Nå var de foran oss i nordlig retning. Milevis unna sin egen bataljons hovedkvarter. De måtte ha passert Asp uten å stoppe. Alt måtte være i en elendig forfatning.

Vi snakket videre med en britisk soldat som febrilsk forklarte «‘The Jerries’ sendte seks fly som slapp signal-fakler over oss slik at artilleriet og destroyeren i fjorden skulle vite akkurat hvor vi befant oss. Så kom de tilbake med bombefly. Vi hadde ikke noe anti-luftskyts og måtte høre våre sårede venner skrike i skogen uten at vi kunne hjelpe dem. Det var et blodig helvete. Løytnanten la til: Vi hadde ikke engang passende klær til disse områdene. Vi har ikke noen hvite frakker for å gå i ett med snøen. Tyskerne så oss som levende blinker mot den hvite snøen. De meiet våre menn rett ned. Chamberlains og Oliver Stanleys! Stanley ble minister bare fordi hans far hadde en tittel. Jeg ber til gud om jeg kunne skrive et brev til ‘The Daily Telegraph’ og fortelle hva som egentlig skjer. Vi må få Hore-Belisha tilbake.»

Plutselig ville et dusin overlevende fra kampene ved Vist fortelle hva de opplevde. De fortalte at det bare var to britiske bataljoner som var landsatt i Namsos. En bataljon med «Territorials», og en bataljon fra «Kings Own Yorkshire Light Infantery». Bare en bataljon hadde vært engasjert i dette slaget, og deres offiserer mente at minst ett kompani var blitt avskåret og fanget. «Det var en jævlig nedslakting av våre menn, og det ble enda verre etter at det ble mørkt. Vi kunne ikke gjøre annet enn å gi oss og stikke nordover. Jeg spurte løytnanten hvor lenge han hadde tjenestegjort. «Siden mars i fjor. Vi er slett ikke erfarne. Jeg er glad du er reporter. For guds skyld – fortell dem at vi trenger fly og anti-luftskyts. Fortell hele verden hva vi har sagt. Det er det eneste som kan gjøre dette bedre.» Jeg spurte løytnanten hvor franskmennene var. «Jeg aner ikke. Vi har ikke sett noen. Vi har ikke kontakt.» En soldat dekt av gjørme spratt opp og utbrøt: «Hva annet kan vi forvente med en gammel tosk som Chamberlain? Hvis de ikke blir kvitt han snart, er vi alle snart døde.»

Veien var på nytt ryddet for biler som satt fast, men turen nordover gikk sakte framover. Ved hver pause og stopp snakket vi med engelske soldater som fortalte den samme historien og den samme bitterheten. «Hvorfor i all verden kan vi ikke få britiske fly inn i kampene?» Ikke rart at tyskerne tok seg en fridag fra bombingen av veien mellom Namsos-Snåsa-Steinkjer. Alt sto plutselig veldig klart for meg.

Dette var ikke bare et nederlag. Det var en flukt! Bak flukten lå det en kolossal, nesten ufattelig, bommert. Disse mennene var ofrene. De visste.

Vår lånte bil hadde gjort jobben sin, men vi måtte igjen bytte kjøretøy. To norske offiserer tok oss med inn i sin bil. De kunne bekrefte at det bare var cirka 1 500 britiske soldater som hadde gått i land i Namsos. «Vi har tre tusen mann og holder linjen på den østre siden av Snåsavatnet, sa den norske kapteinen. I natt tar våre menn over forsvaret og erstatter restene av den britiske bataljonen. Jeg har fortsatt til gode å se et britisk feltgevær eller anti-luftskyts. Jeg vet pokker meg ikke hva den britiske kommandoen holder på med. Dette er faktisk verre enn at de ikke hadde gjort noen ting. I løpet av en uke vil tyskerne ha tatt hele dette området. Vi kan ikke holde dem tilbake alene, uten hjelp fra britiske fly.» Dette minte meg på hva den britiske løytnanten hadde sagt: «Det er akkurat som russerne mot finnene, bare verre.»

Den norske kapteinen var totalt desillusjonert. «Jeg har heller ikke sett noe til franskmennene. Det ble rapportert at de var i Grong, men da jeg kom dit i går, så jeg ikke snurten av dem. Nå har de britiske troppene tapt kampen om Norge. Hvorfor ble det ikke satt inn tre ganger så mange soldater her for tre uker siden – før de tyske bomberne kom. Og hvorfor i huleste ble britiske tropper satt i land i Namsos uten anti-luftskyts? Vi nordmenn har ikke artilleri, og heller ingen fly i lufta. Hva kan vel vi gjøre?»

Vi stoppet og så oss tilbake. Tett røyk vitnet om at tyskerne hadde bombet flere hus og bygninger bak oss. Kanskje hadde tyskerne bombet Asp? Røde Kors flyttet nok feltsykehuset ut av Kvam. Det ville være umulig å drive et sykehus i bomberegnet, og sannsynligvis ville tyskerne være i Kvam allerede dagen etter.

Veien ble etter hvert uframkommelig for den norske kapteinens bil. Jeg og Paul ble ledet inn til en gård like ved veien. Vi la oss i våre egne klær i gangen. Jeg fikk knapt blund på øynene, og vi var oppe igjen litt over klokken fem om morgenen. Paul fant en radio i stua og fikk slått på nyhetssendingene fra London. Stemmen til BBC sin nyhetsoppleser fylte rommet: «Britiske tropper rykker stadig framover fra alle sine landganger i Norge. Fra Namsos avanserer britiske og franske soldater med suksess fram mot Trondheim, hvor de tyske troppene snart må gi opp.»

Og dette fortalte de oss! BBC! Vi hadde nettopp vært øyenvitner til det helt motsatte: Engelske tropper som var blitt direkte knust og tilintetgjort av tyskerne. «Herregud», sa Paul. «Hva feiler det folkene i BBC. Er de blitt gale?»

«Nei, nei, Paul. Ikke i det hele tatt. Du glemmer at det programmet vi nettopp hørte er sponset av ‘British Empire Soothing Syrup, Limited’.»

Men jeg og Paul hadde både historien og bildene som fortalte om den allierte fiaskoen. Vi var på tur tilbake til Gäddede.

Plutselig hørte vi duren fra en stor lastebil. Jeg sprang ned på veien og fikk utrolig nok stoppet sjåføren. Da jeg klatret opp i lastebilen, ble jeg møtt av en engelsk korporal. Ansiktet hans lignet på sigarettpapir. Han hadde blitt skutt med to kuler gjennom skulderen og hadde kjørt på disse forferdelige veiene i hele natten. I tilbaketrekkingen fra Vist hadde lastebilen kommet litt på avveie, og en nordmann hadde feilaktig tatt han for å være tysk og dermed avfyrt to skudd som hadde gått gjennom korporalens skulder. Når lastebilen hurket seg igjennom metertykk gjørme, humpet korpo•ralen opp og ned – fram og tilbake. Slik hadde han sittet med ødelagt arm i over fire timer. Han vred seg i smerte, men klaget ikke. Han var fra Lincolnshire, og hadde verdens beste pågangsmot. Hver gang vi stoppet benyttet jeg anledningen til å snakke med han. Hans historie var den samme som jeg hadde hørt tidligere.

«Vi ble overrasket. Vi trodde fienden sto mye lenger sør. Vi hadde bare en mulighet – å storme fram og gjøre vårt beste. Men ‘The Jerries’ var i skogen like foran oss, men vi fant en fin plassering hvor tyskerne måtte forsere meterhøy og bløt snø for å komme fram til oss. Vi sendte fram et kompani til å holde tyskerne fra livet mens vi etablerte vår posisjon. Først gikk det veldig greit, men så fikk vi høre at ‘The Jerries’ hadde kjørt opp en krysser og en diger destroyer i fjorden bak oss. Fjorden fram mot Steinkjer var nesten isfri, og destroyeren kjørte rundt en odde. Vår høyre flanke ble beskutt fra fjorden, og tyskerne i skogen hadde bombekastere. Omtrent samtidig passerte tyske bombefly over hodene våre.»

«Og dere hadde ikke våpen?»

«Å nei. Vi hadde ikke artilleri med oss i det hele tatt. Det var det som gjorde at vi måtte trekke oss tilbake. Vi fikk full pakke. Bak oss, foran oss, fra fjorden og fra lufta. De innsirklet et av våre kompanier. Vi så at de sprang, men vi avfyrte ikke skudd. Vi trodde det var våre egne soldater som hadde tatt innersvingen på tyskerne. Men det var helt motsatt. Det ble verre og verre. Mange av våre gutter ble lemlestet og drept. Da det ble mørkt, stakk vi som var igjen avgårde så fort vi kunne. Hvis vi hadde hatt utstyr, kunne vi enkelt ha jaget vekk tyskerne. Men hva er det med folkene våre hjemme i England? Hvis vi bare kunne bli kvitt Neville Chamberlain, kunne vi faktisk hatt en sjanse.»

Det var den samme historien på nytt, men denne gangen kom det med en eiendommelig styrke. Korporalen fra Lincolnshire hadde to hull i skulderen. Jeg og Paul fikk til slutt hjulpet korporalen og en svært skadet britisk soldat til et sykehus på Snåsa. Fra Snåsa haiket vi til Formofoss i snøvær. Heldigvis – for i snøvær var det ikke noe nazi-fly i lufta.

På et sted kom vi over noen forlatte lastebiler. Noen av dem var tankbiler med bensin. En av disse var klasket igjen midt på veien. Et kulehull gjennom vinduet på den tredje lastebilen fortalte hvorfor. Tyske fly hadde sveipet over kolonnen og skremt sjåførene ut av bilene. Sjåførene mente tydeligvis at det ikke at det var forsvarlig å komme tilbake ennå, men vi satte i gang – svettet, gravde og trakk – i et forsøk på å få flyttet bilene av veien. Etter at vi hadde jobbet med dette en times tid, dukket et par av lastebilsjåførene opp. Tilsynelatende hadde det ikke slått dem at de burde fortsatt med oppdraget sitt etter at de tyske flyene var forsvunnet.
Vel tilbake i Formofoss fant vi den fryktløse Betty Wason fra Colombia Broadcasting. Betty hadde tatt seg fram over Lifjellet alene i et forsøk på å ta seg fram til Namsos-sektoren. Hun hadde vært i Grong da det lille tettstedet ble bombet, og etter planen skulle hun på lufta med sending neste natt i Stockholm. Dermed var vi tre stykker som satt på toppen av en last med planker som skulle til Nordli. Passet mellom Nordli og Gäddede var rapportert stengt. Et svensk ambulansekorps var ventet over fjellet, og vi kunne ikke risikere å møte dem – vegen var ikke bred nok for to biler. Vi ventet i en liten fjellstue sammen med mange flyktninger som skulle over grensa. Det var lite med brød og kaffe, men vi delte det som fantes.

Paul snorket på golvet, mens jeg prøvde å skrive en inngang til min historie. Jeg måtte bare gi opp,- jeg var alt for trøtt til å kunne formulere gode setninger. Paul hørtes ut som en lykkelig bjørn som var gått i hi, men jeg klarte ikke å få sove – det føltes etter hvert som en fryktelig lang natt. Ambulanse•kortesjen fra Sverige hadde fortsatt ikke dukket opp klokken ni morgenen etter.
Vi måtte overtale vår lastebil•sjåfør til å kjøre oss over selv om ikke de ventede ambulansene hadde dukket opp. Sjåføren var lite villig, men hadde fått et godt øye til Betty og sang jazztoner til henne hele veien over fjellet.

Den siste biten var veien så elendig at vi hoppet av lastebilen og tok føttene fatt. Jeg vet ikke hvor mange mil vi gikk, men skrivemaskinen ble fryktelig tung. Vi gikk oss rett på en armada på ca. 200 mann som var i ferd med å rydde de siste kilometerne med snø unna veien til Sverige. Dette var ikke så langt unna punktet som ble kalt for Sibirien, og vi fikk ringt opp lensmannen i Lierne. Jeg kan med glede kalle han for en nobel gentleman. Når vegen litt senere var ryddet for snø, kom han og plukket oss opp og kjørte oss helt ned til Gäddede. Etter nye svenske regler kunne ingen fremmede bli i Gäddede over natten, så vi måtte låne oss en ny sjåfør som midt på natten kjørte oss til Östersund. På det tidspunktet hadde Paul og jeg spist to måltid på fire dager, og jeg hadde sovet mindre enn sju timer. Men vi hadde bildene, og vi hadde historien.
Historien hadde betydelig interesse for hele verden. Vi skulle fortelle alle om de alliertes begredelige innsats i Nord-Trøndelag. Ingen kunne si imot oss. Vi var der, og vi så at det hendte. De alliertes plan hadde ugjenkallelig feilet. Dette hadde blitt bebudet allerede fra den første landgangen i Namsos. De alliertes styresmakter nærmest mishandlet muligheten til skikkelig innsats all den tid det britiske luftvåpenet ikke ble satt inn. Kampen var i realiteten over før den var begynt. Gjennom de første 48 timene etter at den lille tyske garnisonen hadde tatt Oslo 9. april, var det helt uforståelig at det ikke ble sendt britiske fly for å undersøke den tyske styrken i Norge. Fornebu skulle uten tvil ha vært bombet. En tysk oberst hadde fortalt Edmund Stevens: «Det vi fryktet mest var et britisk angrep fra luften. Hadde de slått til mot oss de første dagene etter at vi invaderte Norge, ville hele den tyske okkupasjon i Norge endt med forferdelse. Heldigvis kunne vi bestandig regne med at britene reagerte for sent.»

I løpet av disse 48 timene, da britene konsentrerte seg om å ha oversikt over hva tyskerne foretok seg rundt Stavanger, kunne bare 50-60 britiske bombefly ha sørget for at tyskerne ikke hadde fått lande på Fornebu. Den påfølgende tredje dagen kunne de samme britiske bomberne sørget for å oppdage og få stoppet de sju tyske troppefartøyene som var på veg inn Oslofjorden med 20 000 mann. Men av uforståelige grunner valgte britene å vente nesten i fjorten dager før de bombet Fornebu. Selvsagt applauderte BBC stuntet, men glemte å fortelle at Fornebu helt siden dag 1 hadde vært det viktigste målet.

På samme måte ble en gylden mulighet til å ta Trondheim ødelagt av London i løpet av de første dagene av den tyske okkupasjonen av Norge. Husk at tyskerne kom til Trondheim med bare 200 mann, og at de tyske krysserne og destroyerene i Trondheimsfjorden ville vært et svært enkelt mål for de engelske bombeflyene.

Hvis engelskmennene hadde et reelt håp om å kjempe for Norge, var det uten tvil svært, svært viktig å sikre seg kontrollen over Trondheim og Værnes. Bare på den måten kunne man sikre seg kontroll på den sørlige delen av Norge også. Et lite, men ordentlig, samordnet angrep hadde med stor sikkerhet tatt nuven av de tynne tyske troppene i Trondheim som hadde fått kontroll på den strategisk viktige byen med den enkleste form for militær strategi.

Men den snikende lammelsen til Chamberlain og hans «vent-og-se»-politikk drepte alle Royal Air Force sine initiativ. Mangelen på kommando hindret uunnværlig koordinering mellom alle de tre alli•erte styrkene. Tyskerne hadde koordineringen, effektiviteten, en plan og ikke minst motet. Chamberlain-og Daladier-regjeringene hadde, som alle intelligente observatører hadde visst i mange måneder, ingen av de kvalitetene tyskerne kunne slå i bordet med.

Unge, tapre britiske soldater sto plutselig alene i gjørma etter å ha bli satt i land i Namsos – uten fly, uten artilleri, uten antiluftskyts. Mange av disse unge guttene var nå døde. Norge var tapt. Det skjedde den første uken i juni. De allierte stakk av i ly av natten – beseiret, motløs og uten en gnist av tro på mannen som hadde mistet freden i München og nå var i ferd med å tape krigen.

Hva var det det unge konservative parlamentsmedlemmet hadde sagt til meg i London? Jo, at en stor katastrofe vil gjøre det mulig å bli kvitt Neville Chamberlain.

Steinkjer var en slik katastrofe. Kanskje var den akkurat stor nok til å vekke det britiske folk fra sin kostbare selvtilfredshet. Kanskje var det nok kraft i Steinkjerkatastrofen til å få flyttet den Snikende Lammelsen ut fra hans pene stol i 10 Downing Street.

«Dette er kanskje den viktigste og mest konstruktive historien du forteller til en hel verden, Stowe», sa obersten. «Du har alle fakta. Husk korporalen med to hull i skulderen og den stakkars soldaten som sannsynligvis mistet livet på sykehuset i Snåsa. Du klarte å se det komme allerede i september 1939. Ingen trengte mer vett enn en hest for å forstå at slike ting kunne hende. Hva kunne vi forvente av Neville Chamberlain, Sir Samuel Hoare, Sir John Simons og mange fler. Gjør plass for Chamberlains kyllinger. Mine damer og herrer – her kommer kyllingene. Hvis du ikke liker kyllingens halefjær eller måten de kakler på: Synd for deg! Ja, det er sørgelig. Det er en forferdelig skam, men kyllingene er klekket, og kanskje kommer det flere.»

Noen dager senere, vel tilbake i Stockholm, fikk jeg en telefon fra en sekretær i den britiske legasjonen. Jeg regnet ikke med at jeg ville få diplomatisk behandling, og sa umiddelbart: «Jeg tenker at folkene dine er ganske opprørte over mine rapporter fra Steinkjer? Egentlig mener jeg selv at jeg har gjort det britiske folk en stor tjeneste med å fortelle hvordan det egentlig var i Steinkjer. Jeg har gjengitt sannheten – selv om den er forferdelig.»

Jeg ble svært overrasket da sekretæren svarte meg: «Helt ærlig, Stowe, jeg har grunn til å tro du har helt rett.»

Her slutter Leland Stowes historie fra Nord-Trøndelag. Hans historie er uten tvil et viktig bidrag for å forstå hva som egentlig hendte. For å få hjelp til å trekke de store linjene fra slaget om Midt-Norge har jeg søkt hjelp fra norske krigshistorikere, og svarene bekrefter på mange måter at Stowes rapporter fra Nord-Trøndelag har hatt stor betydning.

– Ingen hvem som helst

– Leland Stowe var ingen hvem som helst, forteller Arvid Bryne, tidligere journalist i Dagbladet og forfatter av boken «Krig og sannhet». Jeg er overrasket over at Leland Stowe var så langt nord som Steinkjer. Jeg vet at han var i Oslo da tyskerne marsjerte opp Karl Johan den 9. april 1940, men var ukjent med at han rapporterte fra Steinkjer også. Etter min mening står Stowe for det beste av det amerikansk journalistikk har hatt å by på. Han ga korte, konsise og lett forståelige fakta-rapporter fra stedene han oppsøkte, forteller Arvid Bryne.

Trøbbel for engelske ledere

Stowes artikler skapte så mye røre i England at en britisk rapport fra 1940 kalte den en sterk «forvrengning av fakta». Britiske aviser gjenga kun små utdrag fra Stowes artikler og krevde større åpenhet fra den britiske overkommandoen om hva som egentlig skjedde i Norge og spesielt Nord-Trøndelag. Kan det være slik at at Stowe sine beretninger fra den allierte fiaskoen på Innherred var en av hovedgrunnene til at Neville Chamberlain og regjeringen i England måtte gå? Arvid Bryne støtter meg i denne tanken.

– Leland Stowe sine artikler fra Norge undergravde uten tvil Chamberlain og hans regjering i England, og har uten tvil vært en medvirkende årsak til den britiske regjeringens fall. Vi skal være klar over at både britiske, norske og ikke minst amerikanske ledere både under og etter krigen la ned et voldsomt arbeid for å «dekke over» Stowes artikler fra Norge. Her var det mye sprengstoff, og han levnet verken det norske forsvaret eller britiske «redningsmenn» mye ære. Det ble viktig for den Norske eksilregjeringen å bygge opp Norges renommé, som hadde fått en alvorlig ripe i lakken etter Stowes beretninger fra krigshandlingene i Norge, mener Arvid Bryne.

Viktig historie

Krigshistoriker Dag Skogheim fra Levanger mener også at Leland Stowes artikler er svært viktige for å bringe inn nye elementer i hva som egentlig skjedde i Nord-Trøndelag.

– Hans øyenvitnebeskrivelser er verdt sin vekt i gull når historien skal fortelles. Det er ingen tvil om stormaktene England og Frankrike sendte sine soldater ut til en krig som skulle vinnes på hver sin og ikke minst sin egen måte. De var ikke vant til å samarbeide, og i tillegg var de teknisk og taktisk utdatert. De lot kampvillige norske soldater i stikken og rømte nærmest Nord-Trøndelag etter et fiaskofelttog nesten uten sidestykke.

Dag Skogheim er enig i at Leland Stowes artikler har skapt ringvirkninger helt til statsminister Chamberlain i England.

– Jeg er overbevist om at Winston Churchill fant god nytte i artiklene til Stowe for å bli kvitt Chamberlain, og da kanskje i særdeleshet artiklene fra kampene i Steinkjer og Innherred som endte med en britisk fallitt, sier Skogheim.

Mangel på motstand
Stowe ga Norge mye kritikk for det han kaller «mangelen på motstand mot de tyske invasjonsstyrkene». Denne påstanden ble senere indirekte besvart av selveste president Roosevelt. Da Stowe kom tilbake til USA vinteren 1941, la han ut på en 60 dagers turné med foredrag om sine opplevelser i krigens Europa. «There was treason in Norway, regardless of what Mr. Hambro says», sa Stowe i et foredrag i februar 1941, og sitatet til C.J. Hambros «I Saw It Happen in Norway».

Minister Morgenstierne ved legasjonen i Washington D.C. nedla et stort opplysningsarbeid for Norges sak og mot Stowes beskrivelser. Blant annet skrev Morgenstierne svarbrev til alle aviser som hadde trykt Stowes reportasjer, noe som på mange måter kulminerte med president Roosevelts kjente tale «Look to Norway».

Forfatter Alf R. Jacobsen er godt kjent med Leland Stowes artikler fra Norge. Jacobsen har nettopp avsluttet sin bokserie om det tyske overfallet på Norge våren 1940.

– Leland Stowe var en anerkjent journalist og et sentralt øyenvitne da Tyskland angrep Norge. Stowe må i tillegg regnes som en objektiv journalist fra Amerika. Det samme kan man ikke si om pressen i England som glorifiserte det allierte felttoget i Norge, og som skrev at Hitler var dømt til å tape i Norge. Da Chamberlain 2. mai 1940 innrømmer nederlaget og forteller at slaget om Trondheim og Nord-Trøndelag er tapt, skaper dette store reaksjoner i England. Knipetangsmanøveren for å stoppe tyskerne og gjenerobre Trondheim hadde mislyktes på alle fronter. Chamberlain ble felt på de alliertes retrett fra Norge, mener Jacobsen.

Fotograf Paul Melanders beretning

Den svenske fotografen Paul Melander leverte også sine bilder til svensk presse og nyhetsvyrå Den 5. mai 1940 trykte bildemagasinet «SE» bildene, og brukte Melanders egne skildringer av sine opplevelser:

«När jag tillsammans med den amerikanske journalisten Leland Stowe fra Chicago Daily News, som de enda tidningsmännen i världen nådde de främsta linjerna vid Steinkjer, hade tyskarna redan bombat staden en gång och insatte nu ett andra förödande bombar•demang från luften. Bombplanen sänkte sig lågt över husen och öste sin förödande last över det försvarslösa samhället som nu utrymts av civilbefolkningen. Söder om staden hördes kulsprutornas smatter, först tyskarnas och därefter de svarande britternas, vilken senare vapen arbetade i snabbare tempo och i en höjare tonart. Småningom började dock en helt annan musik blanda sig i konserten. En tysk kryssare hade gått högst upp i Trondheimsfjorden och öppnade eld med sitt tunga artilleri. Vi såg hur krevad•erna började uppe i bergsluttningen och närmade sig. Det var just då vi gjorde vår snabba rundvandring i den bombade staden. Stowe och jag vandrade runt bland ruinerna, och jag tog så många bildar jag hann med, ty jag förstod att det här enda•st gällde minuter innan artilleriet skulle nå den plats där vi vandrade.

Huvudgatan kantades nu av spretande skorstenar som markerade var husen stått och det som fanns kvar av själve staden var endast ett och annat hus, som utgjorde undantaget från regeln: Att hela staden smulats sönder.

Inom kort började artilleriets eld närma sig staden, och vi måste dra oss ut från denna. Vi träffade då engelska trupper som företog omgrupperingar. De möttes av fruktansvärda terrängsvårighetar; ty de senaste dagars snöfall hade gjort vägarna oframkomliga och överallt fick man formligen gräva sig fram. Man sökte sig nu til nye ställninger uppe i de skogrike bergen och där väntade man på förstärkningar som inskeppats i Namsos. Jag mötte några engelska officerare i skotske uniformer som tydligen insåg situasjonens allvar. Tyskarna hade från sina krigsfartyg i Trondheim landsatt förstärkningar, och norske styrkorna och de numerärt underlägsna brittiske och norska styrkorna tvingades nu till en mindre retrett.
Jag såg också många sårade som omhändertogs av ambulans•personalen. Denna arbetade under stora svårigheter, men med beundransvärt mod och självupp-offring. Över hela trakten hade dock en viss villervalla spritt sig, ty den norske befolkningen var skräckslagen av stridens verkningar och genom snömassorna – som delvis tinats upp till blöt sörja – var det svårt att hålla förbindelsen bakåt klara.

På vägen mellan Steinkjer och Grong, som er en etappstation mellan fronten och landstigningsplatsen Namsos, mötte jag mycket militär som tydligen var på väg att gå i ställningar i den nye frontlinjen. Bakom dessa kom också en lång kolonn av franska trupper som satts i land i Namsos och som nu var på uppmarsch mot ställningar norr om Steinkjer. Dessa fransmän gjorde ett mycket vederhäftig och pålitligt intryck och en del av dem var tydligen rutinerat folk som varit med om många hårde dyster i tydligare strider. I en liten gård stötte jag på den norske staben som nu arbetade i full kontakt med britter och fransmän och där såg jag bl. a. överste Getz som var optimistisk och trodde att situationen småningom skulle klarna till försvararnas fördel, sedan samarbetet med den utländska förstärkningen nu kunnat organiseras».

Melanders bilder fra Steinkjer og omeng som ble brukt i SE:

Kilder:

– Macedo, Lars Lilleby (2013) «Felttoget i Nord-Trøndelag», Trønder-Avisa.

– Melander, Paul (1940): SE, 05.05.1940.

– Stowe, Leland (1940): New York Times, 26.04.1940.

– Stowe, Leland (1941): No other road to freedom.

– http://www.spartacus.schoolnet.co.uk

– http://www.ur.umich.edu/9394/Jan24_94/9.htm

Evakueringen foregår i følgende orden:

Nordsia samles i Vaterlandsveien ved Samvirkelaget

Sørsia samles overfor skolens gymnastikksal

• Kvinner og barn blir kjørt bort først.

• Alle menn som er i stand til det begynner å gå oppgjennom Ogndal til Fagerheim skole og Bodom kapell. De vil bli tatt opp av kjøretøyer etter hvert som disse blir ledige.

• Mat for minst en dag medtas.

• Bilene møter ved samlingsplassene og kjører veien til Ogndal for nedananførte:

– Gildevangen, ca. 100 personer

– Finstad skole, ca. 20 personer

– Ognheim, ca. 80 personer

– Vålen skole, ca. 50 personer

– Røysing skole, ca. 40 personer

– Fagerheim skole, ca. 70 personer

– Bodom kapell, ca. 300 personer.

For evakuerte som er henvist til Henning. Bilene kjører veien til Henning.

– Følgende mottar evakuerte:

– Skarpnes skole, ca. 50 personer

– Henning møtehus, ca. 80 personer

– Lysheim skole, ca. 50 personer

Tilsakte hjelpere på samlingsplassene.

Nordsia:

Peter Gildberg

Arvid Schjetne

Anders Martin Kvam

Sørsia:

Maler Utvik

Snekker røe

Oliver Gartland

Skrevet av Per Asbjørn Hegdahl

Det var søndag, men jeg var ivrig etter å komme meg til ”Nerskjefte” og Jan, for vi hadde et stort prosjekt på gang. Det var nemlig fremdeles mye snø, og den var kram, så vi hadde startet med en kjempemessig flott snøfestning. Vi hadde laget fire tårn på jordet ved låven, og i dag skulle vi bygge murer mellom tårnene. Da jeg var på veg nedover kom det tyske fly, tre og tre i formasjon, og jeg husker at jeg så at det ble sluppet en lysende kule fra ett av flyene. Det kanskje var for å måle retning og styrke på vinden.

Dagen før var det et lite tysk fly som hadde fløyet svært lavt over byen, men folk forsto ikke mer enn at de strømmet ut i gatene for å se. Einar Gram fortalte at da flyet gikk over gården hadde han sett flyveren godt, og han hadde hatt ham på kornet med ”Kragern”. Men han hadde ikke trykt av.

Nå kom det altså nye, litt, større fly med to motorer, men jeg var bare opptatt av å fortsette byggingen av festningsanlegget vårt. Jan var ikke kommet ut, men på gården traff jeg Gette. Jeg spurte etter Jan, men han sa: ”I dag tror jeg du må gå hjem, for vi vet ikke hva det kan bli av dette”, så jeg gjorde som han sa og tuslet hjem.

På tide å dra

Pappa var ikke heime. I bakeriet var de i gang med å bake stomp til de norske soldatene. Etter ei stund kom både han, farmor og farfar. De hadde fått beskjed om å forlate byen. Det forsatte å komme tyske fly, og jeg stod i vinduet og så på flyene. Da så jeg at det først ble sluppet en gjenstand fra et fly, etterfulgt av en smell, og etter en stund begynte det å komme opp røyk. Nå ble det sluppet nye serier med bomber, og det begynte å komme tung røyk over husene til Bretteville Jensen og Wengstad.

Huset vårt ristet så maleriene datt ned av veggene, og jeg husker at pappa tok ned et stort speil fra veggen for å redde det før det datt ned. Huset ristet og vegguret slo hele tiden. Min tante Helga var kommet fra Trondheim, der tyskerne alt var, og hun hadde evakuert til Steinkjer med sin lille nyfødte sønn. Jeg var 10 år, og i ettertid fortalte en tante at jeg var svært redd, og jeg hadde sagt: ”Jeg skulle ønske at jeg var så liten som han”. Den lille babyen lå og sov i kurven sin og var helt uberørt av det som skjedde.

 Det kom hele tiden folk fra byen og gikk forbi. De bar på alt mulig som de hadde rasket med seg, det første og beste de fant med det samme de dro hjemmefra. Det kunne være alt fra et innrammet fotografi til ei sofapute. Det var ikke lett å ta seg fram, for det var fremdeles djup snø.

Vi var fremdeles hjemme i Haugstua, men vi begynte å snakke om at vi kanskje skulle flytte på oss, og det ble bestemt at vi skulle gå til ”Fotaplassen”, like nedenfor sommerfjøset. Der bodde Torleif Nyborg. Han hadde vært gift med datter av Odin Vårem, ”Brusodin”, men hun var død og nå hadde Torleif fått en ny kone. Men de var begge dratt sin veg, for de trodde det var tryggere hos Torleifs bror som bodde i Vibesgrenda. Men før de dro, hadde de sagt at det var greit at folk var der, så det var masse folk i huset da vi kom dit. Blant andre var fru doktor Heggstad der. Hun var meget engstelig for sin mann, for han var blitt igjen i byen da hun måtte dra. Da han omsider kom, var han, i sjokk, for da han passerete Grim-huset hadde det falt en sprengbombe på potetåkeren like ved vegen. Han hadde blitt blåst overende. Han hadde sluppet relativt uskadd fra det, men han var meget forvirret.

Ogndal neste

Vi ble værende i ”Fotaplassen” natta over. Men neste dag ble det bestemt at vi skulle prøve å komme oss oppover Ogndal, og vi klarte å få tak i en som kunne kjøre oss med bil. For å komme oss fra Skjefte og opp gjennom Ogndal, måtte vi helt ned til ”Hansenvillaen” på Sørsibakken. Da vi kom på kanten ovenfor Regimentsboligen, kunne vi se ut over byen. Det vi så sitter fremdeles på netthinna.  Jeg kan se for alle skorsteinene og branngavlene som stod igjen. Jeg kan huske at mamma sa: ”Ikke se!” og at hun gråt.

Vi dro til Grøtan ved Støa, der pappa hadde vært på elgjakt i flere år. Han var derfor godt kjent med Erik Kvarving. Vi var ikke de eneste som hadde søkt tilflukt der, så det var alt ganske mye folk og det kom stadig flere. Til slutt var det mer enn 40 flyktninger der, og det ble laget flatsenger med halmmadrasser i alle loftene i den store stulåna.

Det var altså mye folk, og det måtte til mye mat. Jeg kan huske at det var hamstret litt på forhånd, og at det var kommet en sekk med mel fra bakeriet til Haugstua. Nå ble det bestemt at den skulle hentes.  Jens Opdahl var en av dem som var evakuert til Grøtan. Han påtok seg å kjøre med hest og slede til Haugstua for å hente sekken. Min tante Margit var også med til Grøtan, og hun meldte seg frivillig til å være med på ekspedisjonen. Det gikk bra nedover, og de hadde kommet vel fram til Haugstua. Men der var plassen opptatt av tyske offiserer. De fikk imidlertid med seg melsekken, og da den kom til Grøtan ble det baking, Både farfar og pappa var bakere, og dessuten var også Elias Sørli der. Så det var nok av kvalifiserte folk for å ta seg av prosessen med å omskape mel til brød.

Familien Borgsø hadde også kommet til Grøtan, men det begynte å bli trangt om plassen, så de fikk lov til å låne hytta som lå oppe i Grøtmarka. De kom på ski hver dag for å hente melk på gården. Jeg har sett hytta i ettertid, og kan nesten ikke forså hvordan de kunne få plass alle som var der. Der var det ikke stort alburom. Nesten alle reiste etter hvert tilbake til Steinkjer, men både jeg og Kåre Borgsø ble igjen. Vi gjette kyrne på Grøtan utover våren, og det ble faktisk St. Hans før kom tilbake til Haugstua igjen.

Dagligliv og dramatikk

Det skjedde en hel del mens alle var på Grøtan. I starten var det om å gjøre å ha noe å ta seg til. Mannfolkene ble satt til å hugge ved. Strangene ble kjørt opp til gården med hest for kapping og klyving. Politimester Towsen med frue var på Grøtan, og de hadde med seg en fuglehund. Jeg husker at Towsen gikk og spaserte i hatt og frakk bortover veien og luftet hunden. Vi hadde også med vår hund. Det var enn svart finnhund, og den fikk gå løs. En dag da Towsen var ute og luftet hunden, kom vår hund, Fox, og hundene braket sammen og sloss. Towsen tviholdt på hundebåndet. Han ble dratt overende, og hundene fortsatte å slåss. Det hjalp ikke at han var politimester. Han ble liggende under hundene, men han kom seg omsider opp, og til slutt kom noen til unnsetning og fikk roet ned hundene.

Min tante Helga var også med til Grøtan. Hun hadde med sin lille nyfødte baby, men den døde etter kort tid der. Min morfar var også med til Grøtan. Han var snekker, så han laget kiste. Jeg kan huske at jeg så den lille ungen som lå i kista, og at han ble gravlagt på Skei kirkegård.

Dette var noen av de dramatiske hendelsene, en annen foregikk i smia borte i vegen. Familien Ottesen var evakuert til Grøtan. Ole Ottesen hadde vært heime da bombene begynte å falle. Han hadde skjønt at han måtte forlate byen, og han så seg om etter om det var noe han kunne redde før han dro. Han tok med symaskina til mora, og den gjemte han i steinmuren ved Mølla. Der fant de igjen den da de kom til byen etter bombinga.

 Ole var god venn med Arne Lervik. Han var evakuert til Skjevloa, en gård som ligger i retning fra Røysing mot Fossem. De hadde ringt i mellom, ”to støtt og ein lang” var visst signalet, for det var mange abonnenter på samme linje. De hadde avtalt å sykle til byen og ta ødeleggelsene i øyesyn. Da de kom tilbake, hadde Ole med seg en brannbombe på bagasjebæreren på sykkelen. De hadde funnet den i djupsnøen på Sannan utenfor gymnasbygget. Det var en ca. 40 – 50 centimeter lang aluminiumsfarget sylinder med haleparti.

Vi var mange unger samlet i smia for å undersøke klenodiet. Det ble satt i skruestikka, men vi fant ingen måte å få sett hva den inneholdt. Så Ole gikk løs på den med ei baufil. Heldigvis dukket pappa Harald Ottesen opp i smia akkurat da, og jeg husker at han avblåste eksperimentet. Bomben ble gravd ned i skogen, og der ligger den trolig fremdeles.

Tyskere og blindgjengere

Da vi kom tilbake til Haugstua, hadde tyskerne dratt videre, men de hadde brukt alt som de trengte i huset. De hadde ikke vasket kopper, og bare funnet nytt servise etter behov. Det som var brukt, hadde de plassert på trinnene i trappa opp til loftet, så der stod hele middagsserviset og alle koppene i huset. Tyskerne hadde tatt seg inn i alle hus som stod igjen etter bombingen, og de hadde tatt i bruk det de trengte, og de hadde flyttet det dit de trengte det. Jeg kan huske at min onkel savnet spisebordet fra stua, men det ble funnet igjen i et hus oppe ved Fagerheim skole.

Jeg var spent på å komme tilbake og få se hvordan det var i byen etter bombingen. Da vi nærmet oss byen, var det tyske fly på vingene over oss. Det var anlagt flyplass på Midjo, og der var det stasjonert små speiderfly. Disse flyene så vi stadig i den tiden, og jeg husker at vi fikk anledning til å ta dem nøyere i øyesyn lenger ut i krigen, da ett av dem prøvde å lande på fotballplassen på ”Nersainnan”.  Det hadde sikkert gått bra hvis bare ikke understellet hadde truffet en telefontråd, slik at flyet stupte på nesen like over planken på fotballbanen.

Bombingen hadde fortsatt også mandag den 22. Etter at det hadde roet seg, var Johan Schiefloe, ”sjølin” på Nerskjefte ute og gikk en liten tur, og da oppdaget han halepartiet av en bombe som stakk opp fra jorda like nedenfor gården. Den hadde sikkert hatt adresse Skjefte gård, men hadde ikke truffet målet og hadde heller ikke detonert.  Han prøvde å trekke bomben opp, men den var alt for tung så han måtte bare gi opp.

Tyskerne ble varslet om at det lå en blindgjenger nedenfor gården, og det kom en delegasjon med tyske offiserer for å se på saken. De var langt mer forsiktige enn han som hadde funnet bomben. De trippet meget lett på tå, holdt seg på god avstand, og ingen våget å røre ved halestjerten som stod opp fra jorda. Det ble sendt ut varsel til alle i nabolaget at bomben skulle sprenges, og at alle måtte holde seg inne til det hele var over. Det ble sagt at det var en sprengbombe på 250 kg, og det ble en skikkelig smell da den gikk av. Det regnet småstein på alle takene i nabolaget, og midt på gårdsplassen på Øvre Skjefte landet det en stein på størrelse med et kålhode. Den gikk i tusen knas da den landet, og hadde den truffet et tak, hadde den sikkert gått rett gjennom. Det ble et formidabelt krater etter bomben, og det ble ganske snart fylt med vann. Det ble etter hvert sikret med et gjerde, og det var skøytebane om vinteren og froskedam om sommeren. I dag er det fylt igjen, og det er anlagt vei det det lå.

Min morfar hadde før krigen hus i Prinsens gate på Naustvollen. Han fikk øyenvitneberetning om hva som hadde hendt med huset under bombingen, for Fredrik Stuler bodde rett over gaten, og han hadde nektet å forlate huset sitt da bombene begynte å falle. Han fortalte at morfars hus hadde blitt truffet av en stor sprengbombe. Den blåste inn alle vinduene hos Stuler, og da han så ut etterpå, så var hele fasaden borte på morfars hus, så det så ut som et dukkehus der en kunne se rett inn. Møblene sto fremdeles på plass, der de hadde stått. Stuler hadde da skjønt at det var bare å komme seg i sikkerhet, så han dro til hytta i Sør-Beitstad. Der bestemte han seg for at han skulle bli så lenge det var tyskere i Steinkjer, og det holdt han.