Dramatiske dager på Sunnan
Skrevet av Arvid Erlandsen
Søndag 21. april 1940 på Dahl Østre i sørenden av Snåsavatnet. Mørket hadde senket seg, men mot sør-vest reiste det seg en rødfarget og illevarslende kveldshimmel. Det tiltok i styrke ved midnatt. Vi følte gufset fra en brennende by noen kilometer borte. Bare Rømokammen og Byafjellet skilte oss fra det enorme bålet som skapte en slik uhyggesstemning der vi sto ute på tunet hos Kirsten og Anton Klepp, som hadde sørget for husly til oss.
Jeg kan ikke huske det ble vekslet ord mellom oss. En knugende stemning der tankene var på fri flukt. Tankene om hvordan det hadde gått med heimen vår? Hvor var far og D/S ”Innherred”? Hvor var mannen til min eldste søster? De hadde kommet vekk fra hverandre da de siste som evakuerte byen fikk slengt seg på en lasteplatt. Ut av byen. Vekk fra bomberegnet og den tragedien som ventet …
Lite ante vi det som ventet oss to dramatiske døgn senere.
TIDLIG EVAKUERING
Det å våkne tidlig en tirsdag morgen – 9. april altså – med meldingene om tysk invasjon føles nokså fjernt i dag. Men opplevelsene rippes opp når vi blar i dokumentert krigslitteratur og når vi ser gjennom lokalavisene fra perioden fram til bombesøndagen 21. april.
Det ble en kort dag på folkeskolen for oss sjetteklassinger. Først samling i gymnastikksalen, deretter andakt ved sokneprest Lynum og fedrelandssangen, før den alvorspregede skolestyrer Ribsskog ba oss gå heim for å avvente situasjonen.
Jeg husker som 12-åring de første ungdommene som møtte til mobilisering på Sannan, og jeg minnes at vi tok oss fram til Kroghbakken der de første luftvernmitraljøsene var montert.
Men mest av alt: Hvor var D/S ”Innherred”, som på grunn av isen i Trondheimsfjorden gikk i kystrute? Hvor var far – skipets maskinsjef?
Mor hadde kommandoen heime, og allerede 10. april insisterte hun på at det kunne være like trygt å komme opp til ”Haugtussa”, hytta ved Snåsavatnet. Tryggere enn i byen der militær trafikk økte betydelig allerede det første døgnet.
I den gamle hytteboka skrev jeg følgende:”Nå har det blitt krig mot Tyskland. Vi reiste straks opp til hytta. Vi reiste med Kaufmann”.
Heldigvis hadde min søster og svoger, Nella og Bjarne Haug, vært i hytta kort tid i forvegen og tatt opp vei ned til hytta fra Dalsvegen. I hytteboka står det om ”enorm snømengde, og vi fikk måket opp vei sammen med tre finske gutter som bodde i Losjelokalet på Sunnan: Arvo, Kalevi og Emanuel Ranta”.
SELSKAP FOR EN SOLDAT
Hytta ligger bare en kilometer fra Sunnan på aksen mellom Sunnan og Følling. Denne vegen skulle vise seg å få stor militær betydning, fordi Sørsivegen mellom Stod og Jørstad ikke var ferdig. Raskt ble det vaktposter og sperringer av vegen, og Sunnan ble sentrum for betydelig militær aktivitet, noe som førte til at vi fra hytta ikke fikk tillatelse å komme oss ned i byen for å ta med verdisaker fra huset. Vi var rett og slett fastlåst.
Lørdag 13. april skrev min søster blant annet dette i hytteboka: ”Tenk at vi er evakuert til hytta. Men vi er glad for å ha kommet oss ut av byen, for der var det trist. Her sover vi i hvert fall godt om natten. Og hvem skulle tro at det ville bli krig i Norge. Det har fløyet 4 fly over oss allerede i dag og klokka er bare 10.30. Først tre – det måtte være bombefly for det ristet godt.”
Mandag 15. april: ”Vi har hatt besøk av flere av soldatene som har vakt på veien, men de har glemt å skrive navnene i boka. Åsta (Haug) holder livsmotet oppe i oss, og sammen holder vi liv i soldatene. De tror sikkert vi er rare i toppen. Einar Bruem (vognmann – bror av Arne Bruem) var 25 år i går. Eftersom han er på vakt holdt vi stort kalas i hytta”.
Navntrekk ble det også – og soldater som skrev seg inn i hytteboka var Einar Bruem, Finn Haugen, Åge Bartnes, Klausen, Johannes Tømmerås og Trygve Eidsmo.
SUNNAN OG KRIGEN
Som strategisk jernbaneknutepunkt kom Sunnan i sentrum for begivenhetene allerede 10. april. Da var det lagt en strategi for avdelinger fra DR 3. Bare tre døgn senere var en rekke viktige funksjoner på Sunnan. Her var det plassert en geværeskadron og hjulrytteravdeling. Fra 13. april var det operativt lasarett på Sunnan stasjon med 30 senger og operasjonsstue, pluss 30 senger i Losjelokalet. Videre var det planer for bruk av Samvirkesalen, og på stasjonen sto flere jernbanevogner parat i tilfelle evakuering.
Vi skulle senere oppleve flere flyangrep og bombing av Sunnan, og 14. april kl. 18.00 meldte baneformann Trapnes fra til Dragonregiment nr. 3 om at sprengladningene på såvel jernbanebrua som vegbrua var på plass.
Vi handlet jo enten på Samvirkelaget eller hos kjøpmann Sæther. Da opplevde vi noe av den hektiske militære aktiviteten. Ved bruene var det to mitraljøsestillinger og fire luftvernstillinger. Her var det trafikkavdeling, og det var postert geværtropper både ved Dalsaunet og langs Dalsvegen, hvor det ble laget sperringer.
DRAMATISK DØGN
Men det som brente seg inn i minnet hos en 12-åring, er de dramatiske krigsbegivenhetene tirsdag 16. april om kvelden. Etter bombeangrep mot jernbanen like nord for Sunnan, og at det ble overfylt i hytta, ville vi lengst mulig bort fra Sunnan sentrum. Gården Dahl Østre ble vårt tilfluktssted. Hit kom også min søster Nella søndag 21. april om ettermiddagen med nyheten om at Steinkjer ble bombet. Hennes mann Bjarne måtte ta en annen bil ut av byens sentrum. Han havnet på Namdalseid, men kom til oss mandag ettermiddag etter en lang dags marsj i møte med engelske avdelinger som var underveis til Namsos.
Tirsdag 23. april var en dag preget av stor flyaktivitet. Med 1.100 mann fra DR3 i området pluss IR13 med sine avdelinger på nordsiden av Snåsavatnet, var den militære aktiviteten langs Dalsvegen veldig stor. Det toppet seg sent på ettermiddagen da lasarettet på Sunnan ble evakuert. Fra en vegsperring nord for Dahl Vestre ble det skutt mot kolonnen, men det ble raskt klart at det ikke var tyske styrker som var på vegen.
Prosjektilene hylte rundt husveggene også der vi holdt til, og sammen med sjølfolket på gården – og flere andre som hadde kommet dit i kveldstimene – ble det besluttet å gjøre et forsøk å komme oss over høydedraget til Rømo-gården.
– DE SKYTER PÅ OSS!
Hvor mange som var med på denne strabasiøse marsjen kan jeg eksakt ikke si. Jeg har pratet med Arvid Klepp, var i femårsalderen den gangen i 1940, og vi mener det kunne være mellom 15 og 20 personer. Nærmere 20 vil jeg tro. Vi to blad Arvid er de eneste som lever av denne ”troppen” i dag.
Det ble en lang kveld og natt. Snødybden var om lag en meter. De voksne ”brøytet” sti, og som perler på en snor fulgte vi kursen mot et skar nord for gården. Husker at min mor var en av dem som gikk sist. Hun var stor og tung, og måtte med jevne mellomrom ”graves” fram.
Dagen var i ferd med å gå over i skumring da vi krysset en en åpen slette.
Plutselig kom det en voldsom eksplosjon. Det var som om lyn flerret kveldshimmelen.
– De skyter på oss. Kast dere ned!, ble det ropt.
Som på kommando lå alle plutselig godt skjult i den opptråkkede stien. Stillheten som fulgte var også en merkelig, for ikke å si uhyggelig opplevelse. Alt ble så svart etter lysglimtet. Skogen. Himmelen.
Marsjen måtte fortsette, men plutselig kom detonasjon nummer to. Like kraftig som den første, og med det voldsomme lysglimtet. På ny ble det ropt om å søke dekning. Akkurat som ved den første eksplosjonen ble den en stillhet som også nesten sjokkerte.
Først flere dager senere fikk vi høre at eksplosjonene skrev seg fra øyeblikkene da de to bruene på Sunnan ble sprengt for å hindre tysk fremrykning. De fremskutte tyske patruljene viste seg da å være et sted mellom Fossem og Sunnan.
Det var langt over midnatt da vi nådde gården Rømo. Hvordan det gjestfrie vertskapet klarte å skaffe husly til alle, fortoner seg i dag som en gåte. Vi var nemlig om lag 80 personer som ble innkvartert – gårdens egen familie medregnet, og det forteller om hjertelag i kritiske situasjoner. Flere sårede fra lasarettet fikk blant annet tak over hodet, pluss god pleie. Og det fikk vi alle, for da det lysnet av dag 24. april hadde Anna Rømo klart å servere rømmegrøt til alle som søkte god og sikker tilflukt på gården – høyt hevet over Snåsavatnet, fra Dalsvegen og skuddsalvene fra kampene på sørsia av vatnet, nemlig i Stod.
